Finanskrisens ofre

“Men det skjer jo ikke meg!”
Hva skjer når en familie mister en inntekt? For de aller fleste av oss er ikke dette noe vi kjenner på kroppen ofte. For noen er det aldri et problem, og blir da bare en teoretisk mulighet som hender med ”alle andre” uten at man trenger å reflektere over det. Men hva er det egentlig som skjer?

“Men jeg får da nok fra staten?”
For de aller fleste som mister jobben, er NAV veien å gå. For med en inntekt mindre så er det viktig å finne veier i et samfunn hvor penger faktisk betyr ganske mye. Og hos NAV kan du (etter tre dager vel å merke) få inntil 62 % av bruttolønna du hadde som arbeidstaker. Og 62 % høres jo ikke så galt ut. Litt i nærheten av det å være pensjonist, tenker mange. Og den som er arbeidsledig sparer jo litt på å ikke reise til og fra jobben også. Noe som for mange forsvarer det å kutte i inntekten såpass mye. Men er det egentlig sånn? For om du plutselig mister jobben, er det slik at utgiftene plutselig også kuttes?

“Og jeg kan jo bare slutte å bruke så mye!”
For gjennomsnittsfamilien består hverdagen kanskje av betjening av lån på hus og bil, klær og mat til familien, kanskje SFO for et par unger, aviser og telefonutgifter, kulturskole for de aller heldigste som har fått plass der og ikke minst kanskje en liten ferietur for å lade batterier og knytte de uvurderlige båndene en familie trenger. Alt dette er utgifter som ikke er veldig lette å kutte i, og da står man der.

Men vennene og fritiden er jo der fortsatt?”
For i Norge har vi en ny klasse som har hatt gleden av å ha deltatt i arbeidslivet og som har hatt sosial omgang og nettverk som har gitt mye kvalitet. En klasse som på grunn av en internasjonal finanskrise plutselig har opplevd at deres verden rakner og at de mister alle nettverk og omgang med andre. Som opplever en hverdag som til de grader blir tøffere og som ikke har noe rom for det minste slinger. For normalt forsvinner ikke mange utgifter ved at man mister inntekten. Men presset på å klare de daglige gjøremålene øker betraktelig.

“Men staten tar vel vare på meg?”
Derfor er det viktig, synes jeg, at vi tenker nøye gjennom hva vi vil at velferdssamfunnet skal ha av sikkerhetsnett den dagen krisen rammer deg og meg. For kriser kan også ramme litt vilkårlig og kanskje uventet. Og er du først utenfor arbeidslivet, så er det vanskelig å komme inn igjen også. Om vi ikke har gode ordninger som sikrer oss i overgangsfaser. For sikkerhetsnettet i velferdsstaten skal også gi oss tryggheten som skaper positive framtidsvisjoner.

Så får vi bare håpe at det ikke er oss som finanskrisen banker på døren til ved neste korsvei. Men vi skal ikke la være å bry oss om alle andre av den grunn. Og bygger vi ned velferdsstaten som enkelte politiske partier vil, så er det ingen der for å plukke opp restene eller for å hjelpe oss når vi trenger det som aller mest. For finanskrisens ofre kan være nærmere enn du kanskje tror.

Derfor velger jeg og SV å arbeide for å opprettholde en sterk stat med gode velferdsordninger. For det er på denne måten vi bygger framtida, i dag!