For barnets beste!

I et brutalisert samfunn er det ofte lett å lete etter syndebukker og ansvarlige. For skyld må jo fordeles må man vite. For noen har jo ansvaret for alt som skjer. Tror man. Dessverre ser jeg alt for ofte at det er det offentlige hjelpeapparatet som angripes, fordi de gjør jobben sin. Og alt for ofte kommer dessverre de aller verste angrepene fra de som kanskje har vært i ufrivillig kontakt med hjelperne selv.

Men betyr det at det er det offentlige som svikter, når de egentlig forsøker å hjelpe?

Barnevernet er kanskje den etaten som er blitt mest utskjelt i så måte. Selv om de egentlig kun har ett uttalt mål. Å ta vare på barnets beste. Ikke på foreldrenes, ikke på omgivelsene. Men barnet. For om barnets beste er å bli hjemme hos den biologiske mor eller far, ja da vil barnevernet velge dette. Men om mor eller far ikke er skikket til å ta seg av barnet, ja da er det riktig å endre omsorgssituasjonen.

For det er barnet som er det viktigste i akkurat de situasjonene. Ikke om det er synd på mor eller far.

Læreren er også en annen person som av og til blir beskyldt for maktovergrep. For læreren er en autoritet i klasserommet, og i en skolehverdag som til stadighet er mer utsatt for uro, bråk og av og til også vold, er kanskje læreren den siste skansen som kan skåne uroelementene, men ikke minst de som faktisk ønsker å lære, fra opplevelser som ødelegger god læring.

Men da må læreren få anledning til å ta grep som sikrer ro og gjensidig respekt i klasserommet.

Og da må foreldre, venner, omgivelser ja faktisk også samfunnet akseptere og ikke minst respektere at for eksempel læreren og barnevernpedagogen ikke har den jobben de har for å være mest mulig jævlig med unger og foreldre. For læreren og barnevernpedagogen vil som regel ha et uttalt ønske om å bruke sin fagkunnskap til å gi barna en sjanse til å lykkes, til å finne mestringsopplevelser. Og de vil forsøke å gjøre foreldrene og omgivelsene i stand til å støtte opp om dette.

Slik at ungene får med seg en oppvekst som kan bidra til utvikling og ikke en oppvekst som er fylt av uro, destruktiv adferd og mistenkeliggjøring.

Dessverre blir det ikke bedre skole eller barnevern av at noen for enhver pris skal mistenkeliggjøre de som jobber der. Dessverre blir det heller det motsatte. Men jeg har tro på at oppegående mennesker skjønner at læreren og barnevernspedagogen ønsker å bidra positivt jeg. Og det ønsker jeg også å si til alle det tusen som jobber innen disse sektorene i Norge.

 Vi trenger dere og vi har virkelig behov for at dere tar jobbene deres på alvor.