Blir det noen gang NOK omsorg?

Unnskyld at jeg spør, for slikt skal man sikkert ikke egentlig spørre om. For omsorg er et begrep alle kappes om å bli størst på. Kappes om å kunne overby den neste som måtte komme med et ”nytt” gullkantet argument for hva vi kan tilby hverandre. Helse og omsorg har dessverre blitt mye mer valgflesk enn de aller fleste kan drømme om. 

For jeg tror at vi i dagens Norge, verdens rikeste land, så har vi det godt. I hvert fall de aller fleste av oss. Og de av oss som ikke har det like godt, ja mange av oss har det også ganske bra i forhold til mennesker andre steder i verden og også i land som ”vi liker å sammenligne oss med.” Og omsorgsbehovet vårt preges også av dette. 

For omsorg er et subjektivt ladet begrep. Forventningene til hva velferdsstaten skal bidra med er for mange minst like store, om ikke større, enn det vi håper på hver gang vi reiser til lottobygda Verdal. For mange! For omsorg er for mange blitt til skyhøye forventninger også. 

Jeg mener oppriktig at omsorgsbehovet skal dekkes etter behovene, men disse forandrer seg hele tiden. De endres sammen med våre egne oppfatninger av hva som er nødvendig for å ha et kvalitativt godt liv. Derfor kan det aldri bli nok omsorg dessverre. Overbudene kommer derfor til å fortsette, fordi det alltid er mer å strekke seg enda lenger etter. 

Dessverre er det ofte de som virkelig har behov for hjelp og pleie som kanskje i en viss grad blir skadelidende. Fordi de kanskje ikke har den sterkeste røsten. Fordi de ikke representerer en kravstor maktgruppe. Fordi de ikke stiller krav og roper høyest. Men det er disse jeg skal kjempe for om de liker det eller ikke. For jeg vil at alle skal ha nok til at de kan ha et verdig liv. Og noe av de viktigste vi bør kunne tilby dem, det er menneskelig kontakt og et personale som bryr seg om dem. 

Men da må vi også tørre å satse på de menneskelige ressursene og utdanne nok mennesker som har lyst til å bry seg.