Nytt prisregime for dyrkajord

Diskusjonene har vært mange, og jeg er av den oppfatning at disse sakene ofte dreier seg om flere forhold. Spesielt i forhold til den siste diskusjonen om bygging av ny barnehage på Kvislabakken. Disse er følgende (om enn ikke uttømmende):
- privat eiendomsrett kontra det offentliges behov for framføring av samfunnstjenlig infrastruktur
- hvordan dyrkamark verdsettes i en produksjonssammenheng
- hvordan dyrkamark verdsettes og omsettes i forbindelse med bruksendring/omregulering
- hvordan vi i fram tida skal kunne opprettholde et drivverdig landbruk i Norge
1.
Jeg respekterer den private eiendomsretten og anerkjenner den, selv om mange vil forsøke å stemple partiet mitt som motstandere av denne. Men i denne sammenhengen bør det være svært vanskelig og det skal da mye til før det offentlige skal kunne ta eiendom mot eierens interesser. Mitt perspektiv er at eiendomsretten skal være så sterk at dersom det finnes fullgode alternativer til ekspropriasjon, som i denne saken for eksempel vil være alternativ plassering av en barnehage, så skal disse søkes først nettopp i respekt for eiendomsretten.
Men når det er sagt, dersom det ikke finnes alternativer, skal samfunnets interesser gå foran enkeltindividets ønsker i slike saker. Og jeg snakker da ikke om økonomiske interesser. Det skal ikke være prisfastsettelsen som gjør det “nødvendig” å ekspropriere dyrkajord.
2.
Dyrkajord er i dag alt for lavt verdsatt som matproduserende areal. Det vil si at det dessverre i langt større grad ofte lønner seg for en bonde å omregulere jorda til andre formål enn å drive aktivt landbruk. Dette er en grunnleggende feil med dagens system. Så lenge dette ikke endres, vil vi alltid ha slike diskusjoner. Jeg mener at verdien av matproduksjon må opp, og verdien av annet arealer må ned. Kun da vil vi kunne få til en bærekraftig utvikling av både landbruk og bærekraftig disponering av arealer til infrastruktur.
3.
I dag lønner det seg klart å legge ALL infrastruktur til arealer regulert til LNF, og da spesielt arealer som er konsesjonsbelagte landbrukseiendommer på grunn av den politisk vedtatte prisen på slike arealer. En ordning som i utgangspunktet skulle bidra til videreføring av matproduserende areal, men som nå brukes kynisk for å omregulere billigst mulig.
Dette punktet er nok det grunneierne på Kvislabakken har poengtert mest. I denne saken er jeg både enig og uenig med grunneierne, og svaret mitt MÅ derfor i dette punktet leses helhetlig.
Jeg er helt enig med grunneierne at verdifastsettelsen for dyrkamark er grunnelggende feil. 1000 kr pr. m2 for krattskog bare fordi denne er regulert til boligformål kontra 10 kr pr. m2 for høyproduktiv dyrkamark (som i tilbudet fra Statens vegvesen i forbindelse med E6) synliggjør dette til de grader. Jeg mener det BURDE være omvendt. Dyrkamark er den mest verdifulle arealressursen vi har og noensinne kommer til å få. Og denne kommer i svært stor grad aldri igjen om vi endrer bruken. Derfor mener jeg det er åpenbart at det politiske Norge er nødt til å gjøre noe med dette snarest. MEN…
Jeg er IKKE enig med grunneierne på Kvislabakken i at dyrkamark skal bli en ressurs som kan omsettes på denne måten. For om vi skal endre prisfastsettingen i forhold til omregulering, så vil dette på sikt påvirke det som anses som eiendommens reelle verdi i forbindelse med omsetning til landbruksformål også. Da vil vi skape en situasjon hvor det i praksis vil være svært vanskelig å omsette landbrukseiendommer til nye DRIVERE på grunn av at kostnadene vil bli for store.
Det jeg og mange andre i SV har arbeidet lenge for i denne sammenheng, er at prisen på dyrkamark, hvor formålet er bruksendring BORT fra produksjonsarealer, skal opp til omtrent samme nivå som for andre eiendommer. 1000 kr pr. m2 er ikke en urealistisk pris i den sammenhengen. Men grunneieren (bonden) kan nok ikke få hele denne summen til sin direkte disposisjon. Ja, jeg ønsker at grunneieren skal få mer enn 10 kr pr. m2 igjen for dyrkamarka, men brorparten av inntektene bør settes inn i et lokalt fond som grunneieren kan få ut betydelige midler fra for nydyrking av omliggende arealer. Jeg har ikke tallfestet andelen til fondet ut i fra faglig ekspertise, men ut i fra noen enkle antagelser i forhold til dagens verdifastsettelse, burde grunneierens direkte andel være på kanskje 10 % av en antatt salgssum på 1000 kr pr. m2. Resten settes i fondet, og grunneieren kan bruke av disse midlene til konkrete nydyrkingstiltak.
Hensikten med dette vil være at det ikke lenger vil være førstevalget å gå etter dyrkamarka for en utbygger/offentlig myndighet. Dette fordi den vil være like dyr å ekspropriere som en hvilken som helst annen grunn. Om det offentlige likevel velger å søke denne løsningen, må man være villig til å betale det gildet koster når man ikke velger billigere alternativer. Jeg er klar over at ikke alle grunneiere er i en posisjon hvor slik nydyrking kan finne sted, men da vil andre som HAR slike muligheter kunne søke støtte fra fondet. Grunneieren får uansett ti ganger mer i direkte inntekt enn det de normalt får i dag. Bonden får en del mer kompensasjon for direkte avståelse av grunn, men samtidig vil den viktigste verdien være i fondet som sikrer nydyrking av arealer som ligger brakk eller som kanskje aldri tradisjonelt har vært dyrket.
4.
Hvordan skal vi så få til det kunststykket det tydeligvis er å kunne oppretthold og aller helst ØKE dyrket og dyrkbart areal i Norge? Jeg mener det må lønne seg langt mer å dyrke jorda enn det gjør i dag. Ola og Kari Nordmann bruker langt mindre av sin brutto inntekt til mat i 2010 enn de har gjort før. Dette fordi det stadige presset på billigere mat nå er kommet til et punkt hvor det er landbruket som skal bære kostnadene. Dette må SNU! Jeg mener det er på tide å øke matprisen og at produsentene skal få en større andel av “kaka”. I tillegg må de øvrige omsetningsleddene få langt mindre innflytelse på prisfastsettingen og ikke minst langt mindre utbytte av dette. Det er hårreisende hvor lite en bonde sitter igjen med av inntektene for en liter melk i butikken.
Men skal vi få til dette må vi tørre å satse. Og det jeg har skissert over, vil føre til at det vil bli langt vanskeligere å omregulere dyrkamark enn i dag. Jeg mener det politiske Norge, gjennom kommunestyrer, fylkesting og ikke minst storting, på en måte har spilt falitt i kampen om jorda og sånn sett i kampen om maten. Det lokale sjølstyret makter ikke å se de store linjene i dette “spillet” om maten. De makter ikke å se at alt vi gjør lokalt virker inn på nasjonale og også globale forhold.
For vi produserer bare rundt 50 % av den maten vi forbruker i Norge i 2010. Den dagen verden rundt oss kommer på samme forbruksnivå som oss, vil handelskanalene tettes til (via enten manglende vilje til eksport eller gjennom noe så enkelt som markedskreftenes prissystemer) og vi må ta i bruk langt mer av egne arealer til produksjon. Da er det for sent om det ligger en firefelts motorvei der eller en barnehage med alle sine flotte fasiliteter. Det arealet er da for alltid tapt.
