Men driftskostnader er et poeng. Et annet viktig poeng er diskusjonen om lån og kommunale garantier. Rådmannen mener kommunen må stille med garantier på 200 millioner kroner. På den andre siden har vi styrelederen i utviklingsselskapet som mener kommunen må garantere for 450 millioner. Altså et avvik på 250 millioner. Mye penger, men fortsatt bare lånegarantier vil mange si.

Men det vi må tenke på er den risikoen som kommunen pådrar seg om vi garanterer for beløp i denne størrelsesordenen. Hva skjer om driftsselskapet etter kort (eller lengre for den del) tid ser at dette ikke går rundt med de relativt ambisiøse forventningene til bruk av huset? Jo, som privatrettslig selskap vil de kunne slå seg konkurs, og hvem sitter da igjen med hele ansvaret? Jo du, jeg og alle andre i Stjørdal. For da må Stjørdal kommune overta og betjene hele låneporteføljen.

En aktør jeg savner her er det voldsomt positive næringslivet. Dette prosjektet er så til de grader kommersialisert gjennom styrerepresentasjonen fra mange private med større eller mindre egeninteresse i dette. Hvorfor må kommunen da stille opp som garantist for hele lånebehovet? Hvorfor kan ikke de private aktørene være med på å dele denne risikoen? Jo, min antagelse er fordi de ikke er helt sikre på hvor bærekraftig dette prosjektet er. Fordi de hele tiden gjør seg analyser på avkastning av investert beløp.

Til nå har private aktører skutt inn i overkant av 3 millioner i prosjektet mens kommunen kan se ut som om de må bære resten (inklusive risiko) av de 540 millionene dette gildet koster. Da synes jeg det er på tide at kommunen tar kontrollen også og sender de private på gangen, for de har tydeligvis ikke tenkt å være særlige tunge økonomiske bidragsytere før de er sikre på å tjene penger på min og din kulturopplevelse.

Og helt tilslutt må jeg også nevne at det er fortsatt usikkerhet om hva dette gildet vil koste lag og foreninger i form av leie. Tallene finnes nok helt sikkert, men det gjenstår at noen presenterer dem på en ordentlig måte. For dette prosjektet er helt avhengig av at lag og organisasjoner faktisk benytter seg av de ulike tilbudene i større grad enn det som kanskje er tilfelle i dag. Om dette er mulig kommer helt an på leiepriser.

SV har presisert at vi er for kulturhus. I utgangspunktet ville vi ha det ved Rådhuset, men den kampen tapte vi. Kulturhus er bra for innbygerne i Stjørdal og minst like viktig som en storhall, eller ishall for den del som andre har begynt å kjempe for nå, men alt har sin grense. Om vi gjennom dette må kutte i skole og omsorgstjenester eller faktisk, om vi gjennom dette hindrer skole og omsorg i å styrkes, så kan ikke SV sitte stille og se på dette. For skole og omsorg er de primære velferdstjenestene i kommunen vår. Kultur er sekundært når de offentlige tilgjengelige pengene ikke strekker til.

Derfor vil SV fortsette å stille krav til kulturhusprosjektet og også være åpen for å spørre folket direkte om råd i forhold til dette. Så kan alle i Stjørdal være med på å ta denne beslutningen. En beslutning som kan være til glede eller sorg i mange år fremover.

Og i Stjørdal foregår det nå en debatt hvor har mulighet til å heve blikket.  For det er vedtatt at det skal bygges nytt kulturhus i kommunen, og det er vedtatt hvor det skal ligge. Vi kan selvfølgelig gjerne fortsette å diskutere om vi har råd eller ikke, men denne diskusjonen skal jeg la ligge akkurat nå. For nå vil jeg benytte anledningen til å utfordre litt på et annet område.

For er det noen som tradisjonelt er sett på som framtidsrettede personer, eller yrkesutøvere om du vil, så er det arkitekter. De tør å utfordre det etablerte, og de tør å se muligheter der alt for mange andre ser problemer. Og her kommer mitt perspektiv. Min utfordring til arkitektene er følgende påstand:

I Stjørdal  kan vi ikke konkurrere med Alexandria eller Oslo på flotte og banebrytende kulturbygg. Men det betyr ikke at vi ikke kan utfordre tradisjonelle forventninger. For et signalbygg i Stjørdal kan ikke konkurrere i antall kvadratmeter eller i høyde over bakken. Eller under for den del som i Alexandria. Men vi kan virkelig konkurrere på det å være fremtidsrettet!

Derfor har jeg følgende utfordring til alle de arkitekter som nå er utvalgt til å bidra i konkurransen om nytt kulturbygg i Stjørdal. La dette kulturbygget bli et signalbygg for fremtidsrettet tenking. La oss møte fremtidas utfordringer i dette bygget som skal bli en verdifull storstue for hele Stjørdal.

For om kulturhuset for eksempel kan oppføres i massivt tre og klimanøytrale byggematerialer. Om kulturhuset kan defineres som et passivt hus, hvor forbruket av energi ikke er større enn det huset i seg selv produserer i form av solfangere eller varmegjenvinning. , eller aller helst et pluss-hus hvor huset i seg selv kan levere energi ut i det eksisterende strømnettet. Om kulturstua kan bli foregangsbygg for miljøvennlige tanker, og på denne måten sette en ny standard for fylket vårt. Ja da vil vi lykkes med å skape et signalbygg som virkelig ruver, om enn ikke i kvadratmeter eller etasjer.

Men dette kommer ikke gratis. Slikt skjer ikke av seg selv. Skal dette være mulig må vi ha visjonære arkitekter som tør å utfordre. Kanskje som tør å utfordre seg selv også. For det er vanskelig og krever mot å tørre å være fremtidsrettet nok. Men jeg er sikker på at blant de arkitekter som er prekvalifisert, vil finnes noen som tør ta denne utfordringen. Som er visjonære nok til å ta samfunnets behov på alvor.

For dette dreier seg ikke bare om et enkelt hus. Dette dreier seg minst like mye om hvordan vi som offentlige institusjoner tør å gå foran som gode eksempler for å ta i bruk den teknologien vi alle vet er nødvendig om vi skal klare å berge jorda vi lever på. Og hvis ikke det offentlige tør satse på de riktige tiltakene, hvordan kan vi da forvente at hver og en av oss skal tørre å gjøre det på hjemmebane.

La oss gjøre dette bygget til noe vi alle kan være virkelig stolte av.  Men skal vi få til det, trenger vi drahjelp fra modige arkitekter som tør å utfordre det tradisjonelle.

Rune Hegge
Sosialistisk venstreparti

Jan Algar Selin er en av svært mange Stjørdalinger som bryr seg om byen vår. En av mange som ser både fordeler og ulemper med hvordan vi har det rundt oss. I kommunestyremøtet 26. november ble det skapt debatt omkring byen, og ikke minst nærmeste nabo til Rådhuset, det mange kjenner som “Gulbygget.” Et bygg som etter gjentatte rivningsvedtak fortsatt står som et monument over manglende handlekraft. Trist sier mange, og ingen protesterer. For tiden har gått fra dette bygget. en gang kunne huset kanskje vært reddet, men det er for sent nå. Og da er det bare en vei å gå: Bygget må rives!

På spørsmål i kommunestyret ga egentlig ikke ordføreren noen som helst signaler om hva som skal skje, merkelig nok. For dette bygget, eller nærmere bestemt grunnen under det, inngår i kommunens eiendomsportefølje som i sin tur skal medfinansiere kulturhus på Husbyjordet. Jeg vil ikke at dette skal bli en debatt om kulturhus, men å gjøre som Elverum sier, å ikke gjøre noe nå, det er meningsløst. For argumentasjonen om at investeringer på denne tomta er bortkastede fordi den skal selges en gang, holder for så vidt ikke vann lenger. I hvert fall ikke i forhold til rivningsvedtaket.

Gir muligheter, ikke problemer!

Jeg er enig i at det ikke kan oppføres nye bygg på denne tomta nå før alle avklaringer er på plass. Men at det ikke skal være mulig å rive bygget og planere tomta, det stiller jeg meg uforstående til. For kostnadene med riving vil ved salg være en negativ heftelse på eiendommen. Nei da vil jeg heller at kommunen tar i mot tilbudet fra engasjerte innbyggere som Lars Christian Steen, på en nettdebatt på Stjørdalspuls, som sa at om kommunen ba om hjelp så ville nok både privatpersoner,  lag og organisasjoner stille opp for å få fjernet bygget. Ja for all del, kanskje vi har noen samfunnesengasjerte entrepenører også som tar tak i dugnaden. Da kan husest som står der i dag, og skjemmer ut Kjøpmannsgata, være historie innen kort tid.

Ta byen i bruk!

Men hvorfor slikt hastverk spør kanskje mange? Jo jeg mener at det vil kunne gå flere år før dette arealet blir realisert på noen som helst måte. Og i Sv er vi opptatte av at byen vår brukes. Og nedre del av Kjøpmannsgata har lenge blitt beskrevet som et sted hvor det nesten er umulig å drive virksomhet. Ok, da ser jeg for meg andre løsninger jeg. For med den umiddelbare nærheten til Ungdommens Hus burde vi heller gi dem midlertidig bruksrett til tomta. For det er utrolig mye som er mulig om det er vilje og mot til stede.

“Hva har Trondheim til felles med byer som Boston, New York og Paris? Jo en ekte Streetbasketbane i sentrum,” sa Rita Ottervik under åpningen av den første offisielle streetbasketbanen i Trondheim 25. november 2009. En bane som er bygd midt i parkerings. og trafikkområdene på Leuthenhaven.

På denne måten har Trondheim gått foran for å skape trivsel, lek og menneskelig aktivitet i en ellers så innestengt og lett folketom betongjungel. Og like lett som dette kan Stjørdal bli like gode som Trondheim, Boston, New York og Paris. For vi har arealet tilgjengelig, vi har brukerne i umiddelbar nærhet og vi har behov for mer aktivitet i området. Ja jeg kan faktisk ikke se en eneste god grunn til ikke å forsøke dette. I hvert fall ikke når det er åpenbart at riving av gulbygget i realiteten vil føre til en verdiøkning på tomta.

Miljøvennlig gjenbruk!

Og alt som oppføres på tomta kan senere gjenbrukes andre steder om vi er fornuftige nok. For vi snakker om noen nettinggjerder og basketstativer. Det er kanskje ikke mye mer som skal til i tillegg til litt asfalt. Og i tillegg til Streetbasketbane kan materialer fra bygget brukes til å bygge opp en ny skaterampe i sentrum. Ja kanskje det er plass til et lite amfi også. Alt for å skape den aktiviteten som byen så sårt trenger. Og ikke minst for å skape positive tilbud til ungdommen der ungdommen er. Streetbasketbanen i Trondheim ble bygd på en par måneder den, ikke mer. Så muligheten har vi, om viljen er der.

Derfor er mitt opprop i dag:

Riv gulbygget og bygg streetbasketbane og skateramper på tomta. For ungdommen fortjener det vi kan gi dem. I hvert fall om det bidrar til fysisk aktivitet. Også uorganisert

For som andre har sagt tidligere: “I USA er det ikke uvanlig at folk kaster dressjakka for noen minutter streetbasket. Nå gjenstår det å se om dette er tilfelle også her” For banen kan bli tøff den. Spørsmålet er om stjørdalingene er tøffe nok!

Og jeg skal garantere at jeg blir med på den første streetbasketkampen selv også. Og jeg utfordrer alle de politiske partiene i kommuenn vår til å stille lag også til den første turneringen på “Stjørdal Streetarena.”  Kanskje streetbasket kan bli fast innslag før alle kommunestyremøter også? For å dempe noe av konfliktnivået i salen?

Svært store skoler vil ofte ha stordriftsfordeler, men vil også kunne oppleve at elevtallet kan føre til problemer i elevgruppen som forsterkes av antallet elever i seg selv, ofte på grunn av manglende oversikt og manglende følelse av å bli sett, og slik kan det komme helt eller delvis ut av kontroll.  Hva som er denne ”kritiske massen” i skolestørrelse vil nok aldri bli helt konkretisert gjennom forskning, da dette forholdet må diskuteres i sammenheng med voksentetthet. Med lav voksentetthet vil det være sterk grunn til å anta at den kritiske massen er lavere enn ved høy voksentetthet. Det er altså ingen grunn til å tro på at store skoler i seg selv vil være en kvalitetsfaktor.

Stjørdal er en vekstkommune i 2009 og vil være det i årene som kommer om vi lykkes med oppvekstpolitikken vår. For det er bolysten som sørger for nye innbyggere sammen med den sentrale plasseringen vi har i nasjonal målestokk. Denne bolysten, og som resultat av den en potensiell langt større vekst enn vi har sett til nå, må vi ikke undervurdere som politikere.

Ordføreren har tidligere hevdet at det er politikernes rett å være mer framsynte og visjonære enn rådmannens kanskje nøkterne forhold til tall og det å holde seg innenfor budsjettene. Det er SV helt enig i. Og derfor er den mekaniske framskrivingen av elevtall kanskje ikke dekkende for SVs fremtidsvisjoner for Nord-Trøndelags største by. Og derfor vil SV tenke lenger og antar en større vekst enn det vi kan forutse mekanisk i dag.

Derfor mener SV det er på tide å komme i gang med planleggingen av en ny barneskole i sentrum allerede nå. Avsetting av tomteareal i neste kommuneplan er ett svært viktig skritt. Alternativt kan vi allerede nå ta debatten og gjøre vedtak som forplikter i forhold til behandling av neste kommuneplan. SV vil også at vi allerede i kommende økonomiplan skal starte arbeidet med å finne økonomisk handlingsrom for den tredje barneskolen i sentrum, noe SV også foreslo i forhold til siste økonomiplan.

Men inntil ny barneskole er ferdigstilt, ønsker SV at utbygging ved Halsen barneskole går videre som planlangt. Ikke for å permanent øke elevtallet ved skolen, men for å midlertidig avlaste behovet for nye elevplasser i sentrum inntil ny barneskole er på plass. Den ”midlertidige” utbyggingen ved Halsen barneskole vil da permanent styrke skolen ved at vi søkere å redusere elevtallet der til omtrent 2009-nivå når nyskolen er ferdig.

Dette mener SV er en fremtidsrettet tilnærming til bygging av infrastruktur i kommunen vår. Det som gjenstår da er å se om det er vilje og evne til å prioritere barneskolene i sentrum høyt nok. For dette mener SV kan gjøres samtidig som vi starter diskusjonen omkring Hegra barneskole, som utvilsomt trenger både nye lokaler og ny plassering, og kanskje også debatten om ungdomsskolen fremtid i Hegra.

Rune Hegge
Gruppeleder Stjørdal SV

SV er et parti som har en klar og tydelig distriktspolitikk som stimulerer til utvikling i hele landet, samtidig som partiet i mange tilfeller har mye av sitt utspring i urbane arbeiderkulturer og også ser dette perspektivet klart. Men likevel ser jeg at vi har utfordringer, spesielt i distriktsdominerte fylker som Nord-Trøndelag, i forhold til det å ta vare på de urbane dimensjonene i det vi fronter i media og i andre offentlige sammenhenger.

Politikken som vi har utarbeidet i SV er godt tilrettelagt for alle disse dimensjonene, men det jeg savner er altså et større mediefokus også på bykulturen, på asfaltjungelen og de verdiene som ikke er knyttet til de store avstandene i distriktet eller til det å nyte natur. For i byen er det verdier som jeg også setter pris på. Som gir meg og svært mange med meg gleder. Ikke på bekostning av distriktene, men i tillegg.

Derfor er det for meg en styrke at SV i Nord-Trøndelag, foran stortingsvalget i 2009, har valgt kandidater som representerer ulike perspektiver. En førstekandidat med utspring i Levanger og med impulser fra Oslo, en andrekandidat som er selverklært distriktsforkjemper og utkantordfører, en tredjekandidat som har sterke impulser fra den midtnorske ”stor”byen og en fjerdekandidat som kjenner landbruk i praksis og som kobler by og land sammen.

Forskjellige mennesker som har ulike perspektiver og som utfyller hverandre slik at vi får det helhetlige perspektivet politikk bør ha i et fylke som Nord-Trøndelag. Det er én av grunnene til at SV i Nord-Trøndelag bør bli ditt førstevalg når du 14. september står foran valgurnen, uansett om du bor i byen eller er omgitt av grønne eller gulnende  jorder.

Bortsett fra når det gjelder bilen vår.

For da blir svært mange pinlige opptatte av de små tallene. Som når det kommer til parkeringsavgifter. For i følge motstanderne av slikt så vil det bli en massiv kundeflukt når man etablerer ordninger som medfører parkeringavgifter på alt fra 3 til 6 kroner timen. Bilistene vil da ikke lenger se på det som attraktivt å handle der det er avgift og vil heller legge igjen pengene sine der det er gratis å parkere.

Men la oss åpne øynene bittelitt… there is no such thing as free stuff!

For alt koster. Og det viktigste for SV er å skape trivelige bymiljøer hvor FOLK trives. Ikke hvor det alltid står tettpakkede rader med biler. Se for deg hvor trivelig Nordre i Trondheim ville vært med masse biler. Eller Kjøpmannsgata i Stjørdal. Og tenk deg hvor deilig det hadde vært å være besøkende om du kunne parkere bilen, gå i to minutter, for så å finne lekemuligheter for barna, utekafeer og smilende mennesker. For meg er dette uvurderlige verdier.

Og hva betyr 12 kroner når du sleper på ei handlevogn som har kostet deg kanskje flere tusen?

For vi har råd til å kjøpe nesten alt, men ikke til de stakkars kronene som skal til for å bidra til at vi faktisk har tilstrekkelig mengde parkeringsplasser tilrettelagt i nærheten av butikken. Dette er også et merkelig dilemma. For mange vil faktisk bæreposene koste mer enn det man kan forvente å måtte betale i parkeringsavgift. Men som jeg har sagt før, når nordmenn snakker om penger brukt på bil, så blir alt for mange totalt irrasjonelle. Folk flest gidder nesten ikke bøye seg ned for å plukke opp tikronen de mistet i kassakøen, samtidig som de protesterer vilt på å betale halvparten for å ha en bil tilgjengelig for å legge handleposene i.

Men det er vel overflod som gjør en blind for de virkelige problemene?

Husbyjordet er som de fleste vet på vei til å bli kulturområde nummer 1 i Stjørdal. Dette kan du like eller mislike, akkurat det skal ikke jeg ta opp her. Det som er vedtatt kan vi kun gjøre om dersom det kommer andre flertall til makten og prosessene ikke har kommet for langt til at de lar seg endre.

Men det jeg har lyst til å skrive litt om er den “parken” som er der i dag. Grønne lunger er veldig viktige, det vet alle. Der er det rom for rekreasjon, tanker, lek og liv. Men da må vi ha mer enn gress. Ja, ikke misforstå meg, jeg liker å ligge i gresset og telle skyer jeg. Men det er kanskje ikke alle som liker det, og ikke minst kanskje ikke hele tiden.

Husbyjordet har også et uutnyttet potensiale fram til kulturhuset og parken er ferdig en gang, og dette potensialet synes jeg vi skal være litt kreative med snart. Hvorfor plantes det ikke noen busker og hekker, plasseres ut noen benker, gjerne anlegges en liten dam. Hvorfor opparbeides det ikke noen blomsterbed og legges til rette for barnefamilier med et lekeområde. Hvorfor kan vi ikke bygge en rampe for skatere i den ene enden.

Mulighetene for Husbyjordet er mange de, og med det tidsperspektivet vi realistisk sett har før noe skjer og kulturhuset er ferdig, så burde vi klare så mye mer. Og det har jo blitt påvist det at vi i Stjørdal har massevis med millioner som vi setter på bok som kunne ha blitt brukt til investeringer. Om vi vil da. Men det er det jo ikke sikkert at alle gjør.

Men hva vil du? Om du har ideer til hva vi kunne gjøre, så kanskje du kunne skrive litt her inne? Koble deg gjerne til dette innlegget, men skriv også gjerne egne innlegg om du synes det blir feil å kommentere mitt. Dette dreier seg for meg ikke på noen måte om partipolitikk, men om hva vi vil og ikke vil med Stjørdal sentrum.

Et hus uten innhold har ingen verdi og det bør vi kanskje snakke om først.SV har lenge etterlyst en byutviklingsplan i sentrum. Sentrumsplanen skisserer noen tanker innenfor dette området, men er på langt nær god nok. SV ønsker en plan i et 50-års perspektiv, og dette har vi også programfestet i partiprogrammet. Først da vil vi kunne skue litt lenger enn det dagens ivrige lokalpolitikere gjør.

For det er ingen bragd å plassere et hus på ei tomt. Det kan mine barn på 7 gjøre like lett som andre. Men kunsten er å se dette huset i et større perspektiv hvor det skaper liv for mennesker, hvor det er et tyngdepunkt i en ellers ensrettet by, hvor det virker som en magnet på aktivitet. Først da gjør vi som lokalpolitikere jobben vår.

SV ønsker først en debatt om hva et slikt hus skal bli i et byutviklingsperspektiv, så ønsker vi en debatt om hva innholdet skal være og først da kan vi snakke om hvor det bør ligge for å oppnå alle de gevinster og positive effekter vi kan tenke oss.

SV er et parti bygd på kunnskap og viten, ikke forenklet synsing. La oss derfor først skaffe oss denne kunnskapen. Da kan vi også skape oss ei framtid gjennom bevisste valg og ikke ut i fra tilfeldigheter.

• Lag en langsiktig plan for utbygging sammen med kommunens representanter.
• Tenk sammenheng med andre utbyggere og tenk langsiktig i forhold til framtidig byutvikling
• Ikke tenk profitt framfor alt. Tenk også på begreper som livskvalitet og glede.
• Tenk på at det skal bo mennesker i boliger og at næringseiendommer også kan ha andre kvaliteter i seg enn økt (og ofte unødvendig) forbruk.
• I sentrum er det åpnet for større byggehøyde enn i dag, men det vil kanskje være vanskelig å forsvare mer enn 6 etasjer i forhold til det visuelle uttrykket.

Klarer utbyggere og eiendomsbesittere denne oppgaven, er jeg sikker på at vi framtida får en by som vi fortsatt kan være stolte av og som kanskje framstår som en litt større arkitektionisk perle enn i dag. For i dag er det virkelig store utfordringer enkelte steder.

Båtfolket trenger et sted å være de også, og ei fornuftig småbåthavn med tilrettelegging for andre brukere, er et stort pluss for bolysten i kommunen.