Mot stor valgoppslutning – Trønder-Avisa.

Et viktig signal synes jeg og håper inderlig at 2011 har ført til en “vekkelse” i forhold til det å delta i valg. For om NOE godt skal komme ut av Utøyatragedien, så er det dette. Ungdom som virkelig engasjerer seg og tar standpunkt.

Og jeg vil føye til følgende jeg. Om man setter seg inn i politikken til det partiet man tenker å stemme på og kanskje tar seg tid til å titte en del på konkurrentene også, så gjør man et bevisst valg av politisk kurs. Da er faktisk min krystallklare holdning at det for meg ikke spiller noen rolle hvilket parti du stemmer på. For gjør du et bevisst valg (og ikke bare stemmer ut i fra overskriftene i VG som noen dessverre gjør for ofte) så er det DETTE som kalles folkestyre, eller demokrati om du vil.

Jeg har faktisk ingen ambisjoner om å få en eneste Frp’er til å stemme på meg. Det vil si, ikke en eneste som faktisk leser gjennom programmet til Frp og står inne for det som faktisk står der. Og så måler det opp i mot det andre partier mener og gjør.

Så derfor…

Ha et fantastisk godt og opplyst valg. Jeg vet at SVs politikk vil være den beste for folk flest, så derfor kan jeg smile og glede meg til tiden som kommer.

Og nå er prosessene i gang for å sette opp valglister til valget i 2011. Det er her de aller fleste av oss direkte kan påvirke hvem som skal bekle de ulike posisjonene. Hvilke politikertyper som skal fronte de ulike sakene. Valget til høsten er i grunn kun en styrkefordelig, hvilke retninger som skal være førende. Personvalget foregår i stor grad nå!

Jeg er glad for at nominasjonskomiteen i Nord-Trøndelag SV har valgt å signalisere at jeg er en av kandidatene til å bekle topposisjonen på valglista for fylkestingsvalget for SV. En tillitserklæring som tilsier at jeg har gjort mye bra i de årene som har gått siden 2003 når jeg ble mer aktiv i både fylkespolitikken og lokalpolitikken.

Og de verdiene jeg representerer er sikkert kjente for mange. Jeg har mange ganger fortalt at jeg prioriterer følgende:

• kampen for å forsvare og styrke velferdsstaten
• en betydelig styrket satsing på skole og utdanning
• et framtidsrettet og grønt nærings- og arbeidsliv
• en tydelig omfordeling fra de som har mest til de som trenger mest
• en bærekraftig samfunnsutvikling som snur klimakrisen og som gir fremtidige generasjoner en reell sjanse
• alt dette for å bygge samfunnet for framtida, i dag!

Dette har en klar sammenheng med det samfunnet jeg kjemper for. Det samfunnet som er varmt og omsorgsfullt. Som forsøker å utjevne ulikheter framfor å forsterke og dyrke dem. Samfunnet som ser hver enkelt og tar ansvar framfor det som lar hver enkelt alltid sørge for seg selv. Samfunnet som gjør at vi snur en utvikling som kan føre til klimaødeleggelse framfor det som søker kortsiktig lykke på bekostning av menneskeheten.

For jeg mener det er mulig å lykkes, men det kommer til å koste. Først av alt må vi kanskje gi avkall på noe for å vinne så mye mer. For en utvikling hvor vi skal streve etter å forbruke stadig mer vil også ha som konsekvens at utviklingen ikke kan snu. Menneskeheten forbruker allerede langt mer enn denne jordkloden kan klare å vedlikeholde over tid. Vi er altså kanskje ikke lenger bærekraftige som art om vi ikke snur snart, og det bør skremme de fleste av oss. Men vi kan gjøre noe med dette.

Og vi må begynne å fordele livskvalitet likt. Det er mange som snakker om materiell velstand når det gjelder kvalitet og fordelingspolitikk. Men det er kanskje opplevelsen av nytteverdi, glede og ikke minst verdien i det å være konstruktiv bidragsyter som vi må være flinkere til å fordele. Så kan vi selvfølgelig også si at omfordeling av kapital vil kunne gi økt kvalitet for fler, og det er selvfølgelig også sant, men kun som virkemiddel, og ikke som mål i seg selv.

Vi må fordele kunnskap bedre, for det er ikke gitt at den neste “Albert Einstein” kommer fra et hjem med mange ressurser fra før. I Norge er vi verdensmestre i å reprodusere sosial bakgrunn sies det. Det vil si at om foreldrene dine er fra et samfunnslag som ikke har store ressurser, er sannsynligheten for at du også havner i samme samfunnslag stor. Men her kan vi gjøre en forskjell. Ved å bli enda bedre på kunnskapsspredning og lik rett til utdanning, så kan vi motvirke dette. Men da må det også satses. Og i Nord-Trøndelag må vi satse både på barnehage, grunnskole, videregående skoler og ikke minst på høgskolen vår. Og vi må la de ulike skoleslagene og utdanningsinstitusjonene videreutvikle sitt særpreg og ikke kopiere andre. Barnehage bør f.eks. ikke bli en ny førskole, men et sted hvor læring skal skje på andre premisser.

Vi må tørre å satse på nye næringer. Mange av oss klarer allerede i dag å si at oljealderen ikke vil vare evig. I tillegg ser vi en samfunnsutvikling som gir oss nye yrker, nye arbeidsformer og ikke minst spennende nye muligheter om vi tør å ta dem. Derfor må vi jobbe for å utvikle det grønne næringslivet som løser langt flere problemer enn det skaper. For på denne måten kan vi bruke næring og utvikling til å snu kommende kriser til muligheter. Og til dette må vi bruke de regionale utviklingsmidlene til å stimulere til næringsutvikling overalt i fylket der folk bor.

Men vi må tørre å starte. Vi må for all del ikke vente til krisene er over oss. Vi må tørre å snu, eller i hvert fall å sette i gang snuprosessene før det er for sent. Når krisen er her, kan det være for sent. Derfor vil SV allerede nå ta grep som sikrer oss for framtida. Derfor bør energiøkonomisering være det viktigste klimatiltaket i Nord-Trøndelag fordi vi på den måten starter med å snu en trend som går på merforbruk over til tanken om mindreforbruk. Og fordi en energi”krise” faktisk kan løses med den teknologien vi allerede i dag har. Men vi må være dette ansvaret bevisst og gjøre de riktige valgene.

Og alt dette vet jeg at jeg kan være bidragsyter til.

Derfor vil jeg i de kommende fire årene gjerne ta ansvar for det arbeidet SV skal føre på fylkestinget i Nord-Trøndelag. Derfor vil jeg gjerne arbeide mye mer med politikk enn det jeg har gjort til nå. Og dette er mulig i kombinasjon med lokalpolitikk i kommunestyret i fylkets største kommune. Fordi politikk henger sammen, og det jeg gjør i lokalpolitikken påvirker og styrker det jeg gjør i regionalpolitikken og omvendt.

I Nord-Trøndelag er det heldigvis mange dyktige politikere som kan fylle rollen som førstekandidat. Og jeg tror også jeg har svært gode forutsetninger for å lykkes. Både med erfaringen min fra lokalpolitikken, fra fylkespolitikken og ikke minst fra arbeidslivet. Og det er i nominasjonsprosessen vi gjør valgene om hvem vi vil ha på topp. Og det valget kan du gjøre gjennom ditt lokallag.

Men driftskostnader er et poeng. Et annet viktig poeng er diskusjonen om lån og kommunale garantier. Rådmannen mener kommunen må stille med garantier på 200 millioner kroner. På den andre siden har vi styrelederen i utviklingsselskapet som mener kommunen må garantere for 450 millioner. Altså et avvik på 250 millioner. Mye penger, men fortsatt bare lånegarantier vil mange si.

Men det vi må tenke på er den risikoen som kommunen pådrar seg om vi garanterer for beløp i denne størrelsesordenen. Hva skjer om driftsselskapet etter kort (eller lengre for den del) tid ser at dette ikke går rundt med de relativt ambisiøse forventningene til bruk av huset? Jo, som privatrettslig selskap vil de kunne slå seg konkurs, og hvem sitter da igjen med hele ansvaret? Jo du, jeg og alle andre i Stjørdal. For da må Stjørdal kommune overta og betjene hele låneporteføljen.

En aktør jeg savner her er det voldsomt positive næringslivet. Dette prosjektet er så til de grader kommersialisert gjennom styrerepresentasjonen fra mange private med større eller mindre egeninteresse i dette. Hvorfor må kommunen da stille opp som garantist for hele lånebehovet? Hvorfor kan ikke de private aktørene være med på å dele denne risikoen? Jo, min antagelse er fordi de ikke er helt sikre på hvor bærekraftig dette prosjektet er. Fordi de hele tiden gjør seg analyser på avkastning av investert beløp.

Til nå har private aktører skutt inn i overkant av 3 millioner i prosjektet mens kommunen kan se ut som om de må bære resten (inklusive risiko) av de 540 millionene dette gildet koster. Da synes jeg det er på tide at kommunen tar kontrollen også og sender de private på gangen, for de har tydeligvis ikke tenkt å være særlige tunge økonomiske bidragsytere før de er sikre på å tjene penger på min og din kulturopplevelse.

Og helt tilslutt må jeg også nevne at det er fortsatt usikkerhet om hva dette gildet vil koste lag og foreninger i form av leie. Tallene finnes nok helt sikkert, men det gjenstår at noen presenterer dem på en ordentlig måte. For dette prosjektet er helt avhengig av at lag og organisasjoner faktisk benytter seg av de ulike tilbudene i større grad enn det som kanskje er tilfelle i dag. Om dette er mulig kommer helt an på leiepriser.

SV har presisert at vi er for kulturhus. I utgangspunktet ville vi ha det ved Rådhuset, men den kampen tapte vi. Kulturhus er bra for innbygerne i Stjørdal og minst like viktig som en storhall, eller ishall for den del som andre har begynt å kjempe for nå, men alt har sin grense. Om vi gjennom dette må kutte i skole og omsorgstjenester eller faktisk, om vi gjennom dette hindrer skole og omsorg i å styrkes, så kan ikke SV sitte stille og se på dette. For skole og omsorg er de primære velferdstjenestene i kommunen vår. Kultur er sekundært når de offentlige tilgjengelige pengene ikke strekker til.

Derfor vil SV fortsette å stille krav til kulturhusprosjektet og også være åpen for å spørre folket direkte om råd i forhold til dette. Så kan alle i Stjørdal være med på å ta denne beslutningen. En beslutning som kan være til glede eller sorg i mange år fremover.

I dag er det 16. september. Jeg skrev ikke mye her den 15. Over tid har jeg lært at du skal la det gå en dag til. La det synke inn litt. De tankene jeg gjorde meg i går er langt fra de jeg har i dag. Derfor er det mye sant i det å vente litt. Refleksjon lærte jeg meg at var viktig i den tiden jeg jobbet sammen med lærerutdannerne. Og jeg har reflektert! Både opp og ned, og ikke minst til høyre og venstre.

For jeg har tro på at det er venstresidas tankegods som er det riktige i en verden fylt av turbokapitalister og deres tilhengere. En verden hvor egen lykke oftest blir målt i kroner på konto og de enkle målbare tallene og individuell rangering. Den verden som jeg vet kan bedre. Men faen heller. Hvorfor ser ikke alle det? Er det jeg som er blind?

”Dessverre” tror jeg ikke det. For jeg er ikke den som ofte er full av meg selv. Jeg er ikke meg selv nærmest jeg. Jeg bidrar i lokalsamfunnet, fordi jeg ser verdien av å stå sammen. Jeg drar min del av lasset, fordi jeg vet at en gang er det jeg som trenger å bli trukket. For hvis jeg ikke stiller opp for andre, hvem er det da som orker stille opp for meg den dagen jeg trenger det?

Men dessverre er ikke alle som meg. Jeg tror det bor utrolig mye godt i mennesker som stemmer både Arbeiderpartiet og Høyre også, men dessverre er det ikke nok i dag. For engasjement for miljø og rettferdig fordeling er ikke fordelt jevnt ut over landet. Dessverre! For det er slik at det nok er flere som ser på lommeboka som veien til lykke. Dessverre!  Og veien til venstre, den ble litt mer krokete enn jeg hadde tenkt meg. Dessverre!

Men jeg er overbevist om en ting jeg. At veien ikke alltid trenger å gå den retteste veien. Av og til er det omveier som gir deg den beste opplevelsen. Og min omvei starter nå. Min gyldne omvei, som vi i Nord-Trøndelag snakker om. Og min omvei er ikke å forakte heller. For det er mye læring i det å gå den veien. Av og til blir veien en del av målet også!

Og om fire år er det nytt valg. Da skal jeg ha brukt de neste fire årene vel og skal ha gjort mitt for at den gyldne omvei blir til veien til venstre. For det fortjener folk flest. At det er noen som bryr seg om dem og ser lenger enn nesetippen sin. Og jeg ser allerede mot neste veivalg jeg!

Rune Hegge
En som virkelig vil!

Personlig synes jeg egentlig at det er det som skjer i mellom valgkampene som er det viktige og som jeg gjerne vil måles på. For da handler det om å sette ord ut i handling, og for mange er det ikke like lett å gjennomføre løfter som det å love dem ut. Det er det som er det som er synd med dagens politiske system. At det er mulig å love gull og grønne skoger, for så å slippe unna med det.

Nå skal ikke jeg bli en voldsom tilhenger av markedstenking i politikken, men det er besnærende å si at dersom valgkamp hadde vært en ordinær bedrift, så hadde mange politiske partier blitt annmeldt for brudd på markedsføringsloven. For å ha drevet med villedende markedsføring. For løftene er mange. Utrolig mange. Og det er tilnærmet helt umulig å holde dem alle. Derfor har jeg stor respekt for de politikerne som faktisk klarer å holde roen og si at “…vi ønsker oss en endring i kurs, men det vil ta tid å komme dit vi vil…”

For Norge er er ikke en Formel 1 bil. Norge er et digert tankskip (unnskyld om metaforen kanskje støter noen i disse utslippstider). Et tankskip som faktisk tar lang tid å stoppe. Og det å snu er en prosess som må planlegges nøye slik at man ikke går på grunn. For selv om kursendringen er påkrevd, må vi ikke bli så navlebeskuende at vi tror at tankskipet vårt kan snu på femøren. For det kan det ikke!

Det er altså lett å falle for fristelsen å love bort alt. Heldigvis er jeg ikke på det nivået i politikken ennå at jeg har noen myndighet eller mulighet til å love bort slikt, men man vet jo aldri. For jeg kan godt tenke meg en dag å være 2. styrmann på ei skute som føres mot en kurs jeg er enig i. Men jeg vil at kapteinen min skal ha realistiske tanker om hvordan vi skal komme dit. For det er ofte veien dit som er like viktig som målet vi ser i det fjerne…

Derfor har jeg jobbet mye for å vinne dette valget i 2009. Ikke ved å love ut alt mellom himmel og jord og heller ikke ved å tro at alt er lett. Men for å få folk flest til skjønne at det koster mye energi å snu ei skute som er på feil kurs. Men en mann kan ikke gjøre det alene. Å snu tankskipet Norge krever mange hender som drar i lag. Det er derfor jeg ønsker å samarbeide med for eksempel Arbeiderpartiet. Men om skuta begynner å miste fokus på retningen, ja da får jeg heller jobbe med å finne en ny kaptein eller kanskje en litt mindre båt.

Vel nok om det, det var bare noe jeg hade lyst til å si dere, sånn helt på slutten av en lang valgkamp. For jeg føler at det jeg har gjort denne gangen kanskje har opplyst noen av dere bittelitt. Og da er ett av mine delmål nådd. For nå er det opp til dere. Der er du som på mandag skal avgjøre kursen. Og selv om jeg ærlig og oppriktig mener at det aller viktigste i et demokrati er at alle gjør seg opp en bevisst mening om politikk og partier og at dette fører til at du faktisk kommer deg ut av sofaen og stemmer, så vil jeg også si at det langt fra er uvesentlig hva du stemmer.

Men det er faktisk ditt valg. Om du så stemmer Frp. For du må klare å se deg selv og familien din i øynene den dagen valgløftene kanskje ikke er så rosenrøde lenger. Og kanskje du faktisk har funnet ut at kursen DU valgte gikk helt feil. Vel da kan du også gå litt stille i dørene en stund og si til deg selv at “…det er jo bare fire år til neste gang…”  Men det er du som må leve med konsekvensene, bare så det er sagt.

Uansett hva du velger, så får du ha et godt og bevisst valg!

Jeg ble jo litt overrasket over at ingen av de jeg til nå har spurt har gjort akkurat det. Jeg skulle forstått det om de bare hadde lest programmet til det partiet de skal stemme på, men dessverre, alt for mange hadde ikke gjort det en gang. Da fikk jeg litt sånn bakoversveis, som det heter. For de samme menneskene er jo overbeviste om at deres parti er det beste på denne jord.

Vet du, jeg har full respekt for en som vil stemme Frp jeg, når de har satt seg inn i partiets program og også har lest alternativene. For da gjør du et bevisst valg. Da tar du stilling til hvordan du mener livet ditt bør organiseres. Og om du fortsatt mener at Frp er det beste for deg og samfunnet rundt deg, ja da skal ikke jeg klage. For det bevisste valget som er begrunnet ut i fra realiteter og ikke overskrifter, det skal respekteres i et demokrati.

Men hva er det som skjer? Jo, folk flest leser overskriftene i valgbrosjyrer. Glansede dokumenter som egentlig bare forteller deg det du har lyst til å vite. Som forsøker å definere deg som målgruppe og hvordan du enklest mulig, med ferrest mulig ord, kan overbevises om at din stemme fortjener å få den eller den verdien. Disse papirene jatter med deg og viser frem et bilde av virkeligheten som kanskje ikke stemmer med det som kommer til å bli virkeligheten etter valget. Farlig å si vil nok mange hevde, jeg er jo tross alt politiker som er med på løpet selv. Men dette er helt ærlig talt! For det er umulig å forklare god politikk med få ord og overskrifter.

For folk vil ofte ha endring. Det er ikke måte på hvor dårlig det er i samfunnet rundt oss. Det er ikke måte på hvor mye vi skal forakte de som rømmer fra sitt eget land i frykt for sitt liv. Det er ikke måte på hvor onde “de andre” kan være i møtet med det prektige norske folket. Det er ikke måte på hvor dårlig skolen, eldreomsorgen og helsevesenet er. Og alle de andre har selvfølgelig fasiten på hvordan det skal løses. Sånt appellerer til folk flest, dessverre. Og snylterne i samfunnet, enslige mødre, narkomane, uføretrygdede… de kan vi også gjøre noe med. Forunderlig nok stemmer mange av disse også på de som vil dem til livs.

Men hvis noen har fasiten, hvorfor er ikke dette gjort for lenge siden? Hvorfor gjorde ikke Arbeiderpartiet noe sist de satt alene i regjering? Hvorfor valgte ikke Høyre annerledes sist de hadde en lengre periode i regjeringskontorene? Kanskje fordi den fasiten vi tror vi har endrer seg hver eneste dag. Kanskje fordi overskrifter ikke løser noen problemer, men at de kan skape langt fler?

Og lommeboka trenger alltids å fylles opp. Også i verdens rikeste land, hvor vi har så mye at vi egentlig ikke har noe som helst å klage på. Det er utrolig viktig at bensinen vi fyller på tanken er så billig at vi kan smile hver gang vi tråkker pedalen i bunn. Uten at vi trenger tenke på at hvert eneste gram CO2 som bilen spyr ut er med på å ødelegge mulighetene for fremtidige generasjoner. Og for ikke å snakke om billig sprit og billig røyk, og billig alt mulig. Det er ikke måte på hvor bra verden skal bli om vi bare får til dette.

Men verden består av så uendelig mye mer enn overskrifter og billig sprit. Det samfunnet vi lever i er ikke tuftet på annet enn at vi alle er med og bidrar det. Det vil si at man yter etter evne og får etter behov. Dette er lett å glemme når du står ved bensinpumpa. Men den dagen du trenger hjelp og ikke har forsikring eller råd til å ta kontakt med det flotte private sykehuset. Ja da kan du ringe meg og fortelle meg at “… det sto jo ingenting om dette i partiprogrammet du ikke har lest…”

For jeg har lest partiprogrammer jeg. Og jeg har satt meg inn i politikken. For det er ikke sikkert at jeg heller alltid har stemt SV, men jeg har etterhvert skjønt det jeg. For før jeg valgte å bli medlem i SV så leste jeg nøye alle programmene. Og forsøkte å forstå hva det dreide seg om. Ja, jeg brukte mer enn ti minutter også på hvert program, men jeg vet i hvertfall. Jeg vet hva som vil være til det beste for folk flest.

Vet du?

Mange snakker om kunnskapssamfunnet som om det er noe abstrakt og som ikke er skapt ennå, men som ung student er det ikke noe fremtidig over det. Det er dagen i dag (eller nesten i hvert fall) vi snakker om, og framtiden din starter kanskje allerede 17. august når de fleste læresteder har semesterstart. Det er kanskje i dette perspektivet du ser framtida, og det er i dette perspektivet jeg kanskje møter deg første skoledag.

For selv har jeg som opptaksleder møtt studenter i snart 20 år ved NTNU og HiST. Og jeg skal også i år være der for å gi deg en minneverdig opplevelse om du er en av de som møter opp til semesterstart i Erkebispegården i Trondheim. Om du ikke skal akkurat dit, så skal du vite at det er mange som meg rundt omkring, som brenner for både gamle og nye studenter.

Men som student er det også mye du skal tenke på. For hverdagen som student kommer ikke av seg selv. Det er lette tider og mer anstrengende tider. Men ikke minst givende tider. Og din hverdag som student er noe du selv skal påvirke gjennom de valg du gjør. Og valget 14. september er kanskje det viktigste i så måte, men dessverre kanskje langt unna dine tanker når du er mer opptatt av å finne ut pensumlitteratur og timeplaner.

Og som student må du huske på at du kanskje bør gi din stemme på forhånd, før du reiser fra foreldre, yngre søsken og ikke minst valgkortet i hjemkommunen din. Det er som regel svært enkelt også. Ta kontakt med den kommunen du bor i, så har de all den informasjonen du trenger. For din stemme teller og din stemme kan være avgjørende for at studentenes situasjon blir forbedret og at du kanskje en dag får en studiefinansiering som er mulig å leve av, uten jobb ved siden av. Og kanskje er du opptatt av studentrabatt på kollektivtransport og flere studentboliger? Ja da har du mange gode grunner til å ha en mening om retningen vi skal gå i Norge. Og om du vil, så kan vi gjerne gå den veien i lag.

Men da må du huske å si tydelig i fra hvilken utdanningspolitikk du ønsker skal være med på å forme framtida. Jeg håper selvfølgelig at du ser at det er SVs politikk som er den beste veien å gå, men det aller viktigste er uansett at du faktisk benytter stemmeretten uavhengig av parti.

For en studentstemme i 2009 kan bety endringer i utdanningspolitikken i løpet av de neste fire årene. De årene du selv kanskje skal være med på å forme framtidas kunnskapssamfunn.

Og om du etter dette blir en av de minst 225.000 forhåndsstemmene, ja da er jeg veldig fornøyd.

Rune Hegge
Stortingskandidat
Nord-Trøndelag SV

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, kan nordmenns personvern bli krenket på det groveste. 

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Derfor vil jeg at Arbeiderpartiet gjør som SV og sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må lytte til folket– si nei til datalagringsdirektivet!

Partiprogrammene er jo litt kjent for mange, og ellers så er mange verdier og meninger kjent i enkeltsaker. Men det aller viktigste er kanskje egentlig ikke å finne ut hva partiene mener, men å få de partiene som du sympatiserer med til å ta spesielt opp de sakene du vil gjøre noe med.

Og derfor kommer denne utfordringen. Fra meg til deg. Hva om du forsøker deg på noen tanker om det viktigste for deg i dette valget. En eller flere saker. Og om du kunne tenke deg å si litt om hvordan du kunne tenke deg at jeg eller noen andre skal jobbe  med dette, hadde de tjo vært optimalt. For selv om jeg er kandidat for mitt parti og har et partiprogram jeg mener er det beste for framtida til dette landet, så er det masse rom også innenfor programmet til å finne de aller viktigste sakene i et perspektiv som er nærmere deg selv enn de sakene jeg kanskje selv aller først tenker på.

Så kom igjen folkens. Gi meg et tips. Skriv litt om det du vil at sentrale politikere burde jobbe mer med, så skal jeg love å svare deg uansett. Jeg kan jo selvfølgelig ikke love å være enig med alt du ønsker deg, men jeg synes det er flott å lytte.

Det er ikke sååå lenge siden jeg selv ble med på Twitter. Overraskelsen var derfor stor i dag når jeg så at jeg var en av relativt få politikere i Nord-Trøndelag, eller i begge fylkene forøvrig, som ble profilert i adressa. Men med profilering følger også ansvar. For de som kanskje er interesert i å høre hva jeg mener, så er det viktig å gi rom for akkurat det. Og jeg vil jo også gjerne høre hva andre mener, og om meninger også deles på Twitter, ja da er det kanskje noe nyttig i det?

For det aller viktigste for meg er å lytte og lære av andres erfaringer. Nest etter dette er det viktig for meg å si litt om hva jeg synes er viktig og uviktig. Det er jo nettopp derfor jeg skriver på bloggen min og opprettholder profilen min på Facebook. Eller, det er jo morsomt også da å prate med folk, men det er jo mange som har en annen interesse enn den rent sosiale også.

Men Facebook er her for å bli tror jeg. Bloggosferen er også etablert hos mange. Twitter er da det hittil siste tilskuddet, og om noen vil ha meg som venn der, er det hjertelig velkomne. Der det er hjerterom er det husrom.

www.twitter.com/runehegge

Men folkens…. Hverken Twitter, blogg Facebook eller andre sosiale medier kan erstatte det å møtes og ha en inngående samtale. Å ta et glass vin eller en øl i hyggelig lag eller det å kunne ta rundt noen du er glad i.