Gutten forklarte at de hadde fått to dager på seg til å definere hvordan samfunnet  henger sammen politisk og sosialt. Rett og slett hvordan det er bygd opp. 

Faren var ikke like selvsikker lenger, men ville likevel gjøre sitt beste. – La meg gi deg et eksempel, sa han. 

- Siden det er jeg som bidrar med inntektene her i huset, så kan jeg være kapitalismen. Din mor bestemmer og styrer alt, dermed er hun regjeringen. Hushjelpen (som også bodde i huset) arbeider hele døgnet, dermed kan hun representere arbeiderklassen. Du min sønn, kan være folket, mens din lillebror (2 år)er en ypperlig representant for fremtiden. – Skjønner du noe av hva jeg mener?

- Nei, dette er jeg ikke helt sikker på, men jeg skal sove på det, svarte sønnen.

Utpå natten våknet gutten av at lillebroren skrek. Ved å gå bort til sengen, skjønte han på lukten at noe burde gjøres med bleiene. Han gikk og banket på foreldrenes rom, men ingen svarte. Han gikk inn, bare for å finne sin mor sovende. Han prøvde å vekke henne, men fikk ingen respons. Han gikk videre til hushjelpens rom og banket på.

Ingen svarte, og han prøvde å gå inn. Men døren var låst. Gjennom nøkkelhullet kunne han se hushjelpen og sin egen far svært opptatt. Han dundret på døren, men fikk ikke svar.

Irritert gikk han bare og la seg igjen, dro dyna over hodet og sovnet.

Neste morgen var alle samlet til frokost, og hans far var nysgjerrig på om han hadde lært noe av eksempelet fra dagen før. – Ja, svarte gutten. – Nå skjønner jeg hvordan alt henger sammen, sa han.

- Vel, hva venter du på? La oss høre, sa faren.

Gutten trakk pusten godt inn og begynte:

- Mens kapitalismen høvler over arbeiderklassen, sover regjeringen, folket blir totalt ignorert og fremtiden er full av dritt!