SV og Anja Elisabeth Ristad forstår ikke hvorfor stjørdalinger, som bor litt grissgrendt, ikke får kjøre drosje til busspris

– Stjørdal er eneste kommune i fylket som ikke er med i prøveordninga med ”bestillingstransport”. Vi i SV stiller oss undrende til at det politiske flertallet i Stjørdal ikke har søkt fylkeskommunen om å få være med i denne prøveordninga som startet i 2009, sier Ristad.

2,5 millioner

Bestillingstransport betyr ganske enkelt at du kan kjøre drosje for ”busspris”.

– Bestillingstransport er ment som et supplement til allerede eksisterende kollektivtilbud og hvor der tilbudet ikke fult dekker kundenes behov, og hvor målet er å øke mobiliteten til innbyggere med behov for spesielle transportsløsninger. Ordninga er åpen for alle. For eksempel kan innbyggere som bor langt unna kollektivtilbud få tilbud om drosje til samme pris som en bussbillett på strekningen mellom hjemmet og nærmeste kollektive tilbud, sier Ristad

Ristad finner det merkelig at Stjørdal og kommunens innbyggere skal være de eneste i fylket som ikke har dette tilbudet.

– Nord-Trøndelag fikk for 2011 2,5 millioner kroner i tilskudd til denne prøveordninga. Helt uforståelig at det politiske flertallet i Stjørdal er totalt uinteressert i disse pengene når vi vet at dette er en ordning flere i Stjørdal vil ha god nytte av, sier SV-politikeren.

Les mer på Bladet.no

• Aldri før har miljø og klima gjennomsyret alle politiske områder som nå
• Aldri før har det blitt satset så mye på skole som gjennom ønsket om en minstenorm for antall lærere
• Aldri før har det blitt tatt inn formuleringer om likelønnsløft i regjeringserklæringer
• Aldri før har det vært så mye fokus på distriktspolitikk og bosetting i hele landet

Alt dette på grunn av SV, og ikke på tross av!

Men det har selvfølgelig vært saker som SV ikke er fornøyde med. Det skulle bare mangle i et trepartisamarbeid. Om alle skulle være omforente om alt så hadde jo mange kunne stilt spørsmål om det i det hele tatt hadde vært behov for tre ulike partier.

• Norge har råd, rom og mulighet for en mer human flyktningepolitikk
• Norge har råd og mulighet til å garantere for likelønnsløftet fra regjeringens side
• Norge har ikke råd til å risikere fiskeressursene i Lofoten og Vesterålen

Men på disse områdene fikk ikke SV helt gjennomslag, selv om vi er med på å påvirke beslutningene fortsatt. For det er viktig. SV har hånda på rattet og kan gjennom de neste fire årene påvirke politikken i riktig retning på alle områder.

For jeg er enig i at vi skal ha tydelige reaksjoner mot flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge på åpenbart uriktige premisser. Dette netttopp for å sørge for at de som virkelig trenger hjelp, får dette. Og kriminelle skal straffes uansett om det er nordmenn, østeuropeere eller afrikanene som begår uretten. Og mennesker som har fått endelig avslag bør returneres på en god måte slik at de kan fortsette sitt liv der de skal være, og ikke leve på nåde i lukkede mottak eller interneringsleire. Og ved å ha en hånd på rattet kan vi bidra til at de som virkelig trenger hjelp, beskyttelse og ikke minst integrering får nettopp dette.

Og selv om regjeringen i denne omgang ikke fikk til klare løfter om et likelønnsløft, er det viktig at SV er med på arbeidet sammen med partene i arbeidslivet for å sikre dette i de neste fire årene. For SV vil at partene skal være med på dette arbeidet uansett om vi kanskje har finansielle muskler nok til å vedta det her og nå. Men nå ansvarliggjøres også partene i arbeidslivet slik at ikke vi kommer i en situasjon hvor kjøpekraft øker så raskt at økonomien forverres på andre områder. Og SV skal være med på å sikre både stabilitet og fremgang. Men ikke nødvendigvis slik at vi skal løpe ut og kjøpe mye mer, men heller slik at vi kan sikre fremtidige generasjoner det beste vi kan gi dem.

Og SV mener vi har kunnskap nok til å vedta varig vern av Lofoten og Vesterålen. Fordi vi vet at kunnskapen aldri vil kunne garantere at fødestua til den siste torskestammen ikke vil kunne bli rammet av uhell. Og da mener SV at et føre var-prinsipp må være det som er riktig. Vi snakker om en uuttømmerlig matressurs som vi vil ha behov for i all overskuelig framtid om vi skal kunne overleve. Men SV har hånda med på rattet når vi i 2009 aksepterer at vi først skal ta endelig stilling til dette i 2010 når en litt mer omfattende forvaltningsplan og konsekvensutredning blir lagt fram. Men det betyr ikke at SVhar tapt, på ingen måte. SV har egentlig fortsatt vunnet. For jeg vet at resultatet uansett vil bli det samme. Vi kan ikke risikere framtidas mat for å pumpe opp enda mer klimaødeleggende olje og gass.

Så alt i alt er Soria Moria 2 en seier på svært mange områder. En seier for miljø, skole, distriktene og for rettferdighet. En seier som også er på grunn av SV. Ikke på tross av. Og seirene fortsetter i de neste årene, både nasjonalt, regionalt og lokalt. 

For jeg er fornøyd, men vil arbeide for å skape handlingsrom der SV ikke er helt i mål. Med hånden på rattet. For uten SV i regjering ville vi hatt en langt mer høyredreid politikk, slik vi ser i resten av Europa. Da hadde sikkert SV vunnet som parti, målt i oppslutning, men uten reell påvirkningskraft.

Hele tanken bak ordningen med kontantstøtte var at mor (eller far) skulle kunne være hjemme med barnet lenger enn den nøye tilmålte permisjonstiden. En prisverdig tanke all den tid vi ser at samfunnet mister mange av verdiene og holdningene som vi tradisjonelt verdssetter. Men ble det slik? Ble det flere foreldre hjemme med barna?

Det er ikke mulig å finne god nok dokumentasjon på at akkurat dette er tilfelle. For mange som benytter kontantstøtte, så benyttes denne til andre dagmammaordninger enn barnehage. Altså ordninger som ikke er underlagt krav til kvalitet og som i langt større grad også er rene oppbevaringstilbud. Og svært mange mottakere av kontantstøtte finansierer da også svart arbeid i større grad enn det mange kanskje tror.

Det ironiske er jo at kontantstøtten langt oftere brukes etter intensjonene der den kanskje virker dårligst. Nemlig i fremmedkulturelle familier hvor det i større grad fortsatt er vanlig at mor er hjemme og hvor storfamilien fungerer etter prinsipper som kanskje ikke lenger eksisterer i det norske samfunnet. Altså de samme familiene hvor de ytterliggående høyrepartiene hevder at integreringen ikke har kommet langt nok eller at det skapes fremmedkulturelle ghettoer.

På grunn av disse årsakene, og mange til, mener jeg at det er på tide å avvikle hele ordningen i neste stortingsperiode. For den norske staten kan ikke opprettholde et system hvor vi finansierer manglende integrering i fremmedkulturelle familier. Og vi kan ikke opprettholde et system som legger grunnlaget for en svart dagmammaøkonomi hvor den som arbeider ikke har noen sosiale rettigheter eller opptjening av pensjonspoeng. 

Vi kan rett og slett ikke fortsette slik vi gjør i dag når det er lovfestet rett til barnehageplass for de som ønsker det. For det kan ikke være slik at alle skal få betalt når de velger å ikke benytte seg av et offentlig gode. I forhold til denne valgfriheten har høyrepartiene i Norge gått langt over streken mener jeg. Kan jeg etterhvert begynne å kreve “kontantstøtte” for å ikke benytte meg av sykehus? Hva med veier hvis jeg ikke kjører bil?

Nei, nå er det nok dumskap. Fjern kontantstøtten nå og ta grep for å utjevne forskjellene i samfunnet. Ikke forsterk dem ved å gi de som trenger integreringen mest en god unnskyldning til å være hjemme og til å ikke delta.

Rune Hegge
Stortingskandidat
Nord-Trøndelag SV

Trønderavisa (TA) sier dette selv også i sin lederkritikk av Snorre Valen. TA hevder at motstanden mot diskriminering er så allmenn og åpenbar i det norske samfunnet, at slike oppslag egentlig kanskje ikke er nødvendige. Og akkurat i det tror jeg TA har rett. I det norske folket skal det være lov til å ha sin tro, legning og politiske standpunkter uten at disse skal forhindre deg i å kunne være bidragsyter i samfunnet.

For det er det SVs politikk er. Det skal ikke lønne seg å diskriminere. Vi hadde på Landsmøtet i 2009 en debatt omkring hvorvidt vi skulle fjerne unntaksbestemmelsen helt (den som i loven sier at det kan diskrimineres i enkelte tilfeller) eller om vi skulle gå inn for å stoppe statstøtte, helt eller delvis, til de organisasjoner som valgte å åpent diskriminere på grunnlag av en av disse åpenbare (i følge TA) urimelige forholdene som samfunnet helt står bak.

Heldigvis, mener jeg,  falt SV ned på at unntaksbestemmelsen skal kunne bestå. Det ville være urimelig å tvinge en fundamentalistisk liten sekt til å ansette en som så til de grader bryter med intern”justis”en i organisasjonen. Men dette fritar ikke organisasjonene for et ansvar i forhold til det samfunnet, nesten unisont, har erklært som overgrep mot menneskeverdet og friheten til å være seg selv. Derfor er neste spørsmål det mest innlysende og det som Snorre Valen forsøkte å sette ord på.

Er det da statens oppgave å finansiere, helt eller delvis, ogranisasjoner som åpenbart bryter med samfunnsnormene? Og om svaret ditt er ja, hvor går grensene for det staten skal finansiere av annerledeshet? Hvilke andre organisasjoner skal da staten til slutt finansiere i dette diskrimineringsperspektivet? Det blir nemlig helt urimelig å ikke skotte ut over homofilidebatten i sekteriske religiøse samfunn i dette spørsmålet. For dette handler om enkeltmeneskets frihet til å være seg selv og til å ha den tro de vil. Og hvordan vi da som samfunn skal møte dette.

Jeg vil hevde at det ikke skal være OK å si at enkelte mennesker er bedre enn andre. Eller at det livet du lever skal få lov til å bli sett på som en slags sykdom. Eller at du har feil og at jeg følger den eneste sanne tro. For mennsker er samensatte individer og utrolig forskjellige. Og det er forskjelligheten vi skal vite å sette pris på. For om alle skal strigles og føyes inn i den konforme likheten, da forlater vi mange av verdiene vi setter pris på i dag.

Og i dette bildet er det ikke statens oppgave å finansiere diskriminerende organisasjoner. Det er også derfor SV mener at det skulle vært et klart skille mellom religion og stat, for alle religiøse samfunn.

Her er første oppsummering av dagen i korte glimt. Flere glimt, med større innslag fra taler, kommer senere.

Men husk å slå på lyden!

I denne debatten konkluderte jeg med at det ikke vil være riktig å tvinge frem ansettelser eller på denne måten ha en absolutt tilnærming til antidiskriminering. For det finnes tilfeller hvor det for enkelte kan være feil eller virke mot sin hensikt å gjennomføre dette.

Min venn Even Gran har formulert dette i et innlegg på Fritanke.no. I et utdrag fra dette sier han: ”Kunsten er som nevnt å finne ut hvor mye intoleranse man i et liberalt samfunn skal kunne tolerere. Men grensa kan ikke gå her, SV. At homofile ikke får seg jobb hos Torp, eller hos de andre klin sprø småmenighetene rundt om i landet, mener jeg er godt innenfor hva vi i et liberalt samfunn bør tåle.” Noe annet er det kanskje å akseptere dette innenfor en statskirke. Der mener jeg det skal være rom for alle når staten omfavner en enkelt religion eller ett kirkesamfunn.

Og dette sier kanskje det meste? Men for å understreke hva jeg mener så bruker jeg Even en gang til jeg: ”Et mangfoldig og pluralistisk samfunn handler ikke om å klappe hverandre på kinnet og forby alt man ikke liker. Det handler om å leve med intoleranse, dumskap og urettferdighet, og kjempe mot alt dette med argumenter, ikke tvang.”

I dette ligger det for meg at vi også må tolerere intoleranse, men dette betyr ikke at vi må akseptere det. Derfor er det viktig at det finnes virkemidler for å arbeide mot slikt. Men med tvang vil du ikke oppnå mye, men fornuften vil nok seire til slutt. Håper jeg inderlig!