Personlig synes jeg egentlig at det er det som skjer i mellom valgkampene som er det viktige og som jeg gjerne vil måles på. For da handler det om å sette ord ut i handling, og for mange er det ikke like lett å gjennomføre løfter som det å love dem ut. Det er det som er det som er synd med dagens politiske system. At det er mulig å love gull og grønne skoger, for så å slippe unna med det.

Nå skal ikke jeg bli en voldsom tilhenger av markedstenking i politikken, men det er besnærende å si at dersom valgkamp hadde vært en ordinær bedrift, så hadde mange politiske partier blitt annmeldt for brudd på markedsføringsloven. For å ha drevet med villedende markedsføring. For løftene er mange. Utrolig mange. Og det er tilnærmet helt umulig å holde dem alle. Derfor har jeg stor respekt for de politikerne som faktisk klarer å holde roen og si at “…vi ønsker oss en endring i kurs, men det vil ta tid å komme dit vi vil…”

For Norge er er ikke en Formel 1 bil. Norge er et digert tankskip (unnskyld om metaforen kanskje støter noen i disse utslippstider). Et tankskip som faktisk tar lang tid å stoppe. Og det å snu er en prosess som må planlegges nøye slik at man ikke går på grunn. For selv om kursendringen er påkrevd, må vi ikke bli så navlebeskuende at vi tror at tankskipet vårt kan snu på femøren. For det kan det ikke!

Det er altså lett å falle for fristelsen å love bort alt. Heldigvis er jeg ikke på det nivået i politikken ennå at jeg har noen myndighet eller mulighet til å love bort slikt, men man vet jo aldri. For jeg kan godt tenke meg en dag å være 2. styrmann på ei skute som føres mot en kurs jeg er enig i. Men jeg vil at kapteinen min skal ha realistiske tanker om hvordan vi skal komme dit. For det er ofte veien dit som er like viktig som målet vi ser i det fjerne…

Derfor har jeg jobbet mye for å vinne dette valget i 2009. Ikke ved å love ut alt mellom himmel og jord og heller ikke ved å tro at alt er lett. Men for å få folk flest til skjønne at det koster mye energi å snu ei skute som er på feil kurs. Men en mann kan ikke gjøre det alene. Å snu tankskipet Norge krever mange hender som drar i lag. Det er derfor jeg ønsker å samarbeide med for eksempel Arbeiderpartiet. Men om skuta begynner å miste fokus på retningen, ja da får jeg heller jobbe med å finne en ny kaptein eller kanskje en litt mindre båt.

Vel nok om det, det var bare noe jeg hade lyst til å si dere, sånn helt på slutten av en lang valgkamp. For jeg føler at det jeg har gjort denne gangen kanskje har opplyst noen av dere bittelitt. Og da er ett av mine delmål nådd. For nå er det opp til dere. Der er du som på mandag skal avgjøre kursen. Og selv om jeg ærlig og oppriktig mener at det aller viktigste i et demokrati er at alle gjør seg opp en bevisst mening om politikk og partier og at dette fører til at du faktisk kommer deg ut av sofaen og stemmer, så vil jeg også si at det langt fra er uvesentlig hva du stemmer.

Men det er faktisk ditt valg. Om du så stemmer Frp. For du må klare å se deg selv og familien din i øynene den dagen valgløftene kanskje ikke er så rosenrøde lenger. Og kanskje du faktisk har funnet ut at kursen DU valgte gikk helt feil. Vel da kan du også gå litt stille i dørene en stund og si til deg selv at “…det er jo bare fire år til neste gang…”  Men det er du som må leve med konsekvensene, bare så det er sagt.

Uansett hva du velger, så får du ha et godt og bevisst valg!

Partiprogrammene er jo litt kjent for mange, og ellers så er mange verdier og meninger kjent i enkeltsaker. Men det aller viktigste er kanskje egentlig ikke å finne ut hva partiene mener, men å få de partiene som du sympatiserer med til å ta spesielt opp de sakene du vil gjøre noe med.

Og derfor kommer denne utfordringen. Fra meg til deg. Hva om du forsøker deg på noen tanker om det viktigste for deg i dette valget. En eller flere saker. Og om du kunne tenke deg å si litt om hvordan du kunne tenke deg at jeg eller noen andre skal jobbe  med dette, hadde de tjo vært optimalt. For selv om jeg er kandidat for mitt parti og har et partiprogram jeg mener er det beste for framtida til dette landet, så er det masse rom også innenfor programmet til å finne de aller viktigste sakene i et perspektiv som er nærmere deg selv enn de sakene jeg kanskje selv aller først tenker på.

Så kom igjen folkens. Gi meg et tips. Skriv litt om det du vil at sentrale politikere burde jobbe mer med, så skal jeg love å svare deg uansett. Jeg kan jo selvfølgelig ikke love å være enig med alt du ønsker deg, men jeg synes det er flott å lytte.

I denne debatten konkluderte jeg med at det ikke vil være riktig å tvinge frem ansettelser eller på denne måten ha en absolutt tilnærming til antidiskriminering. For det finnes tilfeller hvor det for enkelte kan være feil eller virke mot sin hensikt å gjennomføre dette.

Min venn Even Gran har formulert dette i et innlegg på Fritanke.no. I et utdrag fra dette sier han: ”Kunsten er som nevnt å finne ut hvor mye intoleranse man i et liberalt samfunn skal kunne tolerere. Men grensa kan ikke gå her, SV. At homofile ikke får seg jobb hos Torp, eller hos de andre klin sprø småmenighetene rundt om i landet, mener jeg er godt innenfor hva vi i et liberalt samfunn bør tåle.” Noe annet er det kanskje å akseptere dette innenfor en statskirke. Der mener jeg det skal være rom for alle når staten omfavner en enkelt religion eller ett kirkesamfunn.

Og dette sier kanskje det meste? Men for å understreke hva jeg mener så bruker jeg Even en gang til jeg: ”Et mangfoldig og pluralistisk samfunn handler ikke om å klappe hverandre på kinnet og forby alt man ikke liker. Det handler om å leve med intoleranse, dumskap og urettferdighet, og kjempe mot alt dette med argumenter, ikke tvang.”

I dette ligger det for meg at vi også må tolerere intoleranse, men dette betyr ikke at vi må akseptere det. Derfor er det viktig at det finnes virkemidler for å arbeide mot slikt. Men med tvang vil du ikke oppnå mye, men fornuften vil nok seire til slutt. Håper jeg inderlig!

De siste dagers debatt om privatskolevedtakene i SV har overskygget masse god politikk. Noen har kalt vedtaket et arbeidsuhell mens andre har kalt det kommunisme. Begge er nok feil konklusjoner, men det de har til felles er at dette er en storm i et vannglass.

For det er da vel ingen som gikk rundt og trodde at SV skulle være forkjemper og initiativtager for private skoler uansett om de baserte seg på religiøse grunnlag eller alternativ pedagogikk? Eller er det så mange naive der ute? For SV har det vært et mål å gå fra den gamle enhetsskolen og over til fellesskolen. Ikke å gå over til fritt skolevalg. Dette lå også til grunn i den privatskoleloven som SV fikk etablert for få år tilbake.

Den opprinnelige enhetsskolen la mye til grunn at alle skulle få samme kunnskap, alle skulle få samme undervisningstilbud, alle skulle få lik ressurs uansett bakgrunn. Fellesskolen mener jeg har tatt dette prinsippet ett skritt videre ved at vi sier at alle skal få samme tilbud, men vi erkjenner at mennesker er forskjellige og trenger forskjellig ressurs for å kunne tilegne seg de samme kunnskapene. Det vil si at rammene, som i skolen er læreplanene, skal være de samme. Målene skal altså være de samme, men veien dit vil helt klart være forskjellig.

Men i dagens samfunn opplever vi at det offentlige skoleverket ikke klarer å ta like godt vare på alle. Mye på grunn av avstanden mellom forventningene til at alle er forskjellige og derfor trenger individualitet, og den ressurs vi har tilgjengelig. En ressursavstand som noen private skoler tar inn med skolepenger og foreldredrevne aktiviteter. En faglig avstand som andre private skoler tar inn ved å strømlinjeforme eller homogenisere elevgruppen.

For har du en svært ensrettet elevgruppe med de samme utfordringene og med mye det samme ressursgrunnlaget, så vil det selvfølgelig være mere effektivt og kostnadsbesparende å drive skole. For det er forskjellene som koster i stor grad. Individualisering medfører at ressurser flyttes fra fellesskapet til individet, og det kan være riktig det. Men ikke hvis dette går på bekostning av de som “blir igjen”.

Men hvordan henger så dette sammen med privatskolevedtaket i SV? For det gjør nok det. Ved å opprettholde privatskoler basert på en pedagogisk variant, som i mange tilfeller like gjerne kunne vært undervist i den offentlige skolen, så tar vi ut grupper av den brede elevmassen og starter strømlinjeformingen. For er det slik at det i stor grad er de svakeste som tas ut?

Nei, det er ofte slik at det er de ressurssterke foreldrene som bestemmer dette på vegne av ungene. Og om vi da legger til at det i Norge er en voldsom reproduksjon av sosial bakgrunn i skolen, så vil elevmassen nok i stor grad også speile foreldrenes egen bakgrunn. Og de som blir igjen i fellesskolen vil måtte ta til takke med det som er igjen. For SV, og også jeg, vil at alle skal få de samme mulighetene uten at vi snakker om A eller B skoler.

”Da klokka klang så fort vi sprang og ingen sto igjen og hang…”PS. Bare så det er sagt så mener jeg personlig at det å drive skoler basert på religiøse alternativer og i noen tilfeller også på pedagogiske alternativer kan være et pluss jeg. Derfor stemte jeg også sammen med partiledelsen mot forslaget på Landsmøtet. Men det betyr ikke at jeg er forkjemper for private løsninger, slik debatten nesten får det til å bli fremstilt som. Private løsninger som til en viss grad uthuler og vanskeliggjør grunnlaget for den fellesskolen jeg tror barn har aller best av å gå i.

Nå er landsmøtet over for denne gangen. Og med oss i bagasjen har vi masse påfyll som vi skal ta med oss ut i valgkampen. En valgkamp som kommer til å bli tøff og som vi må jobbe masse i. Skal vi berge mandatet denne gangen krever det utrolig mye av hver og en av oss.

For på dette landsmøtet har vi hatt mange utrolig gode debatter. Vi har hatt en del utfordringer, men ikke minst har vi vunnet mange seire. For vi har klart å være svært tydelige på oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen uten å gå i fella Venstre gikk i ved å stille absolutte ultimatum.

Og vi har klart å samles om at det finnes alternativer til krig i Afghanistan hvor både soldater og sivilbefolkningen lider seg gjennom en prosess som uansett kun vil kunne løses gjennom dialog og samtaler.

Og vi har klart å finne veien gjennom debatten om klimautfordringene og det disse vil bety for hver og en av oss i framtida. Hvordan vi alle må dra lasset og hvordan SV sitter i førersetet og er det partiet som er pådriver for å gjøre samfunnsendringer som monner.

Og vi har klart å komme frem til løsninger for den nye skoledagen hvor fysisk aktivitet, kulturskole, andre aktiviteter skal være det som gir MER kunnskap, ikke mindre. For den nye skoledagen handler om å se hele kroppen i sammenheng. Å se på det fysiske i sammenheng med læringsevnen.

Og vi har klart å finne en tredje vei i fildelingsdebatten. En debatt hvor det virker som om SV er det eneste partiet som ser at samfunnet utvikler seg og at musikk ikke omsettes på tradisjonelt vis lenger. Hvor vi er nødt til å ta framtida innover oss i dag. For noen er det faktisk også nødvendig å ta nåtida innover seg.

Og vi har klart å gjennomføre et møte hvor politikk har stått i fokus. Hvor media harrvært litt desperate på jakt etter konflikter som de “dessverre” ikke har klart å finne. For SV er et parti med kraft det. Et parti som virkelig vil noe. OG et parti som har evnen til å gjøre noe, å forandre noe, å skape noe.

Et parti jeg forøvrig er STOLT av å være medlem av.

Takk for nå i denne omgang. Dette vil være det siste reisebrevet fra Landsmøtet. Her på Flesland er det nå kun timer til jeg er hjemme. Men jeg lover at jeg skal komme tilbake til mange av de enkeltsakene som jeg har vært gjennom. Kanskje ser du meg i media med det også. Og om du treffer med på gata… ikke nøl med å stille spørsmål. For jeg setter utrolig stor pris på å svare jeg. På alt!

So long!

Gårsdagen ga oss en flott tur til toppen av Fløien. Jeg har vært i Bergen mange ganger før, men aldri tatt turen opp til Fløien. Det angrer jeg jo litt på nå, men samtidig så gjorde kanskje det opplevelsen ekstra spesiell denne gangen. For det var noe med å dra dit med gode venner, spise en deilig middag (fårikål forresten) og ta et lite glass og prate.

Hadde selskap fra journalistene for Klassekampen under middagen, og de tror jeg også satte stor pris på seansen. Det er sikkert moro å være journalist på slike arrangementer, spesielt under middager med noe (eller litt for mye for noen) alkohol. Men journalistene la vel pennen på hylla de, og koste seg sammen med oss. Det satte jeg veldig stor pris på, og da kan vi prate liksom om litt mer enn ellers.

Ellers så ble dagen i går en inspirerende, men også utfordrende øvelse. Maratondebatter er ikke alltid konstruktive. Jeg er skikkelig glad for at jeg holdt innlegg nesten i starten mens alle ennå satt i salen og ingen hadde sovnet. Slik ble det for stort sett hele delegasjonen tror jeg. Men de siste opp på talerstolen hadde også mye å fare med, så det var riktig å slippe alle til. Men jeg er fortsatt overrasket over hvor mye det er mulig å bomme på tiden som er til disposisjon selv med talekort og forhåndfordelt taletid.

I dag kommer innstillingene fra de ulike komiteene på bordet. Det blir spennende å se hvilke konklusjoner de har trukket. I NTSV har vi allerede fått inn en god del av det vi jobbet for, og nå legger vi oss i selen i et siste forsøk på å samle støtte for det vi ikke er helt fornøyd med. Hvordan det går vil morgendagen vise.

Nei nå er det frokost folkens. Få litt næring i kroppen og løpe opp til konferansesenteret.

Vi snakkes!

- Slutt å sutre, sier Erik Solheim. Respekter den innsatsen som vi gjør i verdens beste land hver eneste dag. Sett pris på den jobben hver og en av oss gjør hver eneste dag. I klasserommet, på sykehjemmet, i barnehagen.

For det er ikke slik at alt er forferdelig slik høyresida insisterer på. Vi gjør fryktelig mye bra her i landet, men det betyr absolutt ikke at vi ikke kan bli bedre. Det er selvfølgelig. Men SLUTT Å SUTRE!

Det blir ikke mange som søker jobb som lærer om det er politisk enighet om at skolen er et forferdelig sted å være. Det blir ikke mer omsorg av at vi klager på den jobben utrolig mange omsorgsarbeidere gjør hver eneste dag.

Til og med Arnold Schwarzenegger sier det. Det er ingenting som er så irriterende som de som alltid klager og sutrer. La oss heller jobbe sammen og legge lista litt høyere enn det vi klarer i dag. Men ikke klag på de som strekker seg enda litt lengre hver eneste dag.

Kjære landsmøte!

”SV skal bli næringspartiet!”

Det uttalte Trønderavisa etter nominasjonsmøtet i Nord-Trøndelag SV. Med krigstyper. Og det er bra at dette er konklusjonene i fylkets største avis. Men det er også litt upresist.

For SV skal ikke bli næringspartiet. Vi har egentlig alltid vært næringspartiet, men vi har ikke vært flinke nok til å fortelle om det. Vi har kanskje ikke klart å overbevise oss selv en gang. Men dette har vi snudd nå!

Vi har i dette arbeidsprogrammet blitt mye flinkere til å fortelle tydelig det vi har stått for lenge. Vi har blitt tydeligere og konkrete, og nå forteller vi folk flest klart hvem det er som står på deres side i dagens arbeidsliv og som klarer å se fremover samtidig som vi lærer av historien. Hvilket parti som i 2009 og i årene som kommer fortsatt vil ha full sysselsetting høyest på dagsorden. Hvilket parti som vil at omstillingen i industriell produksjon skal skje nå mens det ennå er tid til å forandre framtida. For det er ikke lenger slik at Arbeiderpartiet har enerett på disse argumentene.

Nå er det vår tur til å vise kursen! For SV har vært, er og vil fortsatt være partiet for det framtidsretta næringslivet. Det næringslivet som løser utfordringene og som ikke skaper problemene.

Og SV er også partiet som vil ta hele landet i bruk, og som vil at det gis gode rammevilkår for industri og næringsutvikling også utenfor sentrale strøk. Som ser at vi også må flytte arbeidsplassene dit folk bor og ikke kun flytte folk flest dit markedskreftene tror at eiernes avkastning blir høyere.

For vi vil gi menneskene, arbeidstakerne de beste mulige arbeidsvilkårene. Vi vil i dette arbeidsprogrammet sette framtidas næringsliv i sentrum. Skal vi snu kursen nok må vi starte NÅ!

I 2009 forteller vi velgerne tydelig at arbeidsløshet er sløsing med ressurser og at dette er årsak til økonomisk og sosiale ulikheter. Retten til arbeid er og ei lønn å leve av er grunnleggende tanker for et sosialistisk parti som SV. Det er en menneskerett å få mulighet til å delta i den samfunnsmessige verdiskapinga. Og dette skal vi få til gjennom arbeid som er tilpasset folks ulike arbeidsevne.

Og om vi klarer å innrette produksjonen både i privat og offentlig sektor etter folks behov framfor det konstante jaget etter profitt og innsparinger, så vil fremtidsoptimismen bre seg i hele det norske folket.

For SV er næringspartiet og SV er partiet som kjemper for folk flest og for at alle skal kunne arbeide etter evne og være konstruktive bidragsytere i framtidas Norge. Og dette arbeidsprogrammet lover godt for framtida. Nå gjenstår det bare at vi alle drar ut og forteller dette tydelig. Til alle vi møter. På butikken, på jobben, i vennekretsen. Da vil vi vinne valget i september.

Debatten sluttet veldig sent igjen i går den. Det er mange taletrengte i SV, men det er også svært mange interessante utfordringer å løse. Dette fikk vi godt frem i gårsdagens debatt om uttalelser. Landsstyret innstilte på at det skulle behandles 15 uttalelser. landsmøtet var ikek enig i dette og utvidet til 18. Hvilke 18 er ikke helt klart ennå, men de 15 første forelå det innstilling på.

I NTSV hadde vi med en uttalelse blant de 15. Slik det ser ut nå så er vi rimelig sikker på at det kommer med en til og det kan hende at vi ender opp med tre fra Nord-Trøndelag. Stort mer enn det kan vi vel ikke forvente. Jeg føler at delegasjonen er rimelig godt fornøyd med det.

De andre uttalelsene jobber vi nå aktivt opp i mot statsråder, ledelsen og andre i partiet for å få innpass for på andre områder. For det har vi god erfaring emd i NTSV. PÅ forrige landsmøte jobbet vi slik for ny lærerutdanning. I dag har vår innstilling fra den gangen blitt en realitet. Så det er et godt eksempel på at det nytter. Og vi i vår delegasjon er ikke kjent for å gi oss så lett.

Nå har vi startet debatten om arbeidsprogrammet og regjeringsuttalelsen. Inntegnet til nå er Rune, Trond Martin, Kåre og Kari i den rekkefølgen. Tema som skal berøres er

• Næringsliv, arbeidsliv og distriktspolitikk.
• Uttak av rovdyr og reell beiterett
• Varig tilrettelagt arbeid
• Laks
• Lik nettleie i hele landet

På denne måten vil vi støtte våre endringsforslag, støtte de deler av arbeidsprogrammet som er bra og også for å tydeliggjøre de punkter vi har utfordringer på. Men dette klarer vi. Dette arbeidsprogrammet er tidenes beste fra SV og vil kunne legge grunnlaget for å vinne valget i 2009.

Da gjenstår bare jobben med å få dette ut til folk flest. Snakke om det med folk på butikken, på jobben, i familien. Den jobben må vi gjøre sammen. Kun da vinner vi valget i 2009.