Istedetfor gikk vesten til krig, forsvarskrig etter NATO-pakten. Gjennom det legitimerte NATO nok dessverre hans kamp i den fundamentalistiske delen av Islam. Nå er Osama Bin Laden gjort til martyr i evigheten for store deler av verdens befolkning. Og hans kamp vil nå føres videre av tusenvis andre, stort sett fattige mennesker, som ønsker samme utvikling og samme personlige status og ikke ser noen annen vei.

Jeg så forleden et TV-program om kristendommens historie og dens fremmarsj under korstogene og årene etter. Osama Bin Laden og Al Quaida har dessverre gjennom sine ord og handlinger tatt til orde for at hans kamp kun var et forsvar mot det nye “korstoget” hvor vesten skal gjenerobre midt-østen og igjen undertrykke den islamske verden. Vestlige ledere er dermed i deler av Islam gitt ansvaret for at religionskrig er det viktigste i kampen som er ført.

Osama Bin Laden vil for mange innen de fundamentalistiske delene av islam (og andre også for den del) for all fremtid nå bli sammenlignet med Salahadin, Islams fremste kriger gjennom tidene som fordrev de kristne fra Jerusalem etter de første korstogene, og dette vil føre til at konflikten eskalerer og kampen mot de nye “korstogene” vil tilta i styrke og omfang.

Vold avler vold og ikke en gang Jesus ville at hevn skulle være det bærende i hans virke. Mange hevder det ikke ville vært noen testamenter eller en kristen kirke i dag om Jesus hadde skreket etter å bli hevnet i sine siste åndedrag. Det tror jeg på, for kristendommen i dag er ikke tuftet på hat og hevn. Det gamle testamentet kan nok leses slik, men hvor mange er det som vil at dette skal være det vi bygger samfunnet på?

Nå er jeg IKKE religiøs, ei heller religionshistoriker, og det jeg kan si er sikkert bare bruddstykker av sannheten og menneskers følelser. Men det er mine følelser og tanker jeg beskriver. Og jeg er skremt over alle de uttrykkene for hat og hevn som kommer fra alle kanter av verden. Ikke minst fra de som ellers trygt plasserer seg i kristendommens barmhjertige og tilgivende verden.

“I mourn the loss of thousands of precious lives, but I will not rejoice in the death of one, not even an enemy. Returning hate multiplies hate, adding deeper darkness to a night already devoid of stars. Darkness cannot drive out darkness: only light can do that. Hate cannot drive out hate: only love can do that.” Dette sa Martin Luther King Jr. Slik ønsker jeg å leve, slik ønsker jeg at verden skal være. Med eller uten religion som bærebjelke, for religion er et personlig valg.

Men Osama Bin Laden var en rik Saudier, som ble skapt av USA i landets tidligere “engasjement” i Afghanistan og midt-østen for øvrig. Sammen med Taliban ble Osama Bin Laden foret med makt og muligheter til å sluttføre sitt onde virke. Slik skapte USA også en mann som, etter min mening, tilslutt misbrukte Islam til å føre sin personlige krig mot en tidligere “arbeidsgiver”. En mann som ikke er og var annet enn en kriminell. Slik skulle Osama Bin Laden blitt husket. Og USA skulle blitt stilt til ansvar også for det de hadde gjort for å skape mannen. Men man kan jo også lure på om dette var noe av grunnen til at han ble likvidert. At det rett og slett var for mange skjeletter i skapet hos Osama Bin Laden til at USA kunne la ham leve for å fortelle sin historie i en rettssal. Det får vi aldri vite nå.

En venn av meg sa det så treffende:

“Det er mye som er greit, men å glede seg over et annet menneskes død blir bare teit. Dumt. Barnslig. Og komplett unyttig. Selv en krisepsykolog ville erkjent at det ikke engang hjelper de som er direkte rammet av den terrorismen som Osama Bin Laden finansierte, å kose seg over hans død.”

Jeg koser meg ikke over noens død, men vil heller ikke sørge over alles. Osama Bin Laden var en kriminell som ikke hadde fortjent mer enn et mellomrom i verdens historiebøker, og jeg feller ikke en eneste tåre for Osama Bin Laden. Men martyren Osama Bin Laden vil dessverre ikke bare få kapitler skrevet om seg, men større verker også. Til inspirasjon for en sultende islamsk verden som tar til seg de enkle tankene om de nye “korstogene”. Og det vil felles tusen tårer for Islams “nye” Salahadin.

Mens vi her hjemme fortsatt sitter i sikkerhetskontrollen og er livredde for at vi har tatt med oss en flaske vann eller en skremmende potensielt truende deodorant denne gangen også.

Jeg sørger ikke over Osama Bin Ladens død, men holder meg alt for god til å gledes over den. Så får vi se om denne verdens endelikt en gang vil bli tuftet på hat og blodhevn, eller om kanskje dens redning vil være tuftet på omtanke og kjærlighet og medmenneskelighet, slik Martin Luther King Jr., Jesus og uendelig mange andre mer eller mindre navnløse mennesker har forfektet.

Jeg tror personlig på at løsningen kommer gjennom det siste og ikke det første.

Trønderavisa (TA) sier dette selv også i sin lederkritikk av Snorre Valen. TA hevder at motstanden mot diskriminering er så allmenn og åpenbar i det norske samfunnet, at slike oppslag egentlig kanskje ikke er nødvendige. Og akkurat i det tror jeg TA har rett. I det norske folket skal det være lov til å ha sin tro, legning og politiske standpunkter uten at disse skal forhindre deg i å kunne være bidragsyter i samfunnet.

For det er det SVs politikk er. Det skal ikke lønne seg å diskriminere. Vi hadde på Landsmøtet i 2009 en debatt omkring hvorvidt vi skulle fjerne unntaksbestemmelsen helt (den som i loven sier at det kan diskrimineres i enkelte tilfeller) eller om vi skulle gå inn for å stoppe statstøtte, helt eller delvis, til de organisasjoner som valgte å åpent diskriminere på grunnlag av en av disse åpenbare (i følge TA) urimelige forholdene som samfunnet helt står bak.

Heldigvis, mener jeg,  falt SV ned på at unntaksbestemmelsen skal kunne bestå. Det ville være urimelig å tvinge en fundamentalistisk liten sekt til å ansette en som så til de grader bryter med intern”justis”en i organisasjonen. Men dette fritar ikke organisasjonene for et ansvar i forhold til det samfunnet, nesten unisont, har erklært som overgrep mot menneskeverdet og friheten til å være seg selv. Derfor er neste spørsmål det mest innlysende og det som Snorre Valen forsøkte å sette ord på.

Er det da statens oppgave å finansiere, helt eller delvis, ogranisasjoner som åpenbart bryter med samfunnsnormene? Og om svaret ditt er ja, hvor går grensene for det staten skal finansiere av annerledeshet? Hvilke andre organisasjoner skal da staten til slutt finansiere i dette diskrimineringsperspektivet? Det blir nemlig helt urimelig å ikke skotte ut over homofilidebatten i sekteriske religiøse samfunn i dette spørsmålet. For dette handler om enkeltmeneskets frihet til å være seg selv og til å ha den tro de vil. Og hvordan vi da som samfunn skal møte dette.

Jeg vil hevde at det ikke skal være OK å si at enkelte mennesker er bedre enn andre. Eller at det livet du lever skal få lov til å bli sett på som en slags sykdom. Eller at du har feil og at jeg følger den eneste sanne tro. For mennsker er samensatte individer og utrolig forskjellige. Og det er forskjelligheten vi skal vite å sette pris på. For om alle skal strigles og føyes inn i den konforme likheten, da forlater vi mange av verdiene vi setter pris på i dag.

Og i dette bildet er det ikke statens oppgave å finansiere diskriminerende organisasjoner. Det er også derfor SV mener at det skulle vært et klart skille mellom religion og stat, for alle religiøse samfunn.

For i voksen alder har jeg også kommet til at det jeg kalte barnetro, nok mest var påvirkningen fra de jeg selv så som forbilder. Ikke at noen gjorde dette med vond vilje, ikke forstå meg dit, men at man tidligere nok valgte troen som den letteste veien, ja det tror jeg. For er man omgitt med kun en tro, så er det letteste å velge nettopp denne. Men det trenger ikke nødvendigvis å være den eneste riktige for akkurat deg.

Men i dag er det min tur til å være forbilde. Jeg er jo far til to nydelige unger på 8 år som stiller mange av de spørsmålene jeg tidligere kanskje bare har erfart gjennom filmer på TV. De spørsmålene som gjør at du er nødt til å tenke og til å bruke litt tid på å svare. Og vet du, det er spørsmål jeg setter veldig stor pris på.

For mine barn skal faktisk få gjøre seg opp sin egen mening om tro og tvil. Mine barn skal få vite om Jesus, Gud, Buddah og Muhammed. Men de skal også få vite om Mahatma Ghandi, Karl Marx og Nelson Mandela. Rollemodeller og ledestjerner for utallige mennesker før dem og også forhåpentligvis for minst like mange i framtida. For det å være barn dreier seg også om å ta til seg inntrykk som er dannende og skapende.

For mine barn skal få velge selv. Skape seg selv. Gjennom mulighet til å forstå helheten og gjennom mulighet til å se alt i sammenheng. Ikke ut i fra kun en side, men som en helhet, mest mulig lik den verden de skal vokse opp i.

Klarer jeg dette skal jeg være svært fornøyd jeg. For det å la andre skape sin egen forståelse for virkeligheten, eller tro og tvil, det er sannelig helt fantastisk.

God feiring og en fredlig høytid til dere alle. Uansett om du tror eller om du tviler.

I denne debatten konkluderte jeg med at det ikke vil være riktig å tvinge frem ansettelser eller på denne måten ha en absolutt tilnærming til antidiskriminering. For det finnes tilfeller hvor det for enkelte kan være feil eller virke mot sin hensikt å gjennomføre dette.

Min venn Even Gran har formulert dette i et innlegg på Fritanke.no. I et utdrag fra dette sier han: ”Kunsten er som nevnt å finne ut hvor mye intoleranse man i et liberalt samfunn skal kunne tolerere. Men grensa kan ikke gå her, SV. At homofile ikke får seg jobb hos Torp, eller hos de andre klin sprø småmenighetene rundt om i landet, mener jeg er godt innenfor hva vi i et liberalt samfunn bør tåle.” Noe annet er det kanskje å akseptere dette innenfor en statskirke. Der mener jeg det skal være rom for alle når staten omfavner en enkelt religion eller ett kirkesamfunn.

Og dette sier kanskje det meste? Men for å understreke hva jeg mener så bruker jeg Even en gang til jeg: ”Et mangfoldig og pluralistisk samfunn handler ikke om å klappe hverandre på kinnet og forby alt man ikke liker. Det handler om å leve med intoleranse, dumskap og urettferdighet, og kjempe mot alt dette med argumenter, ikke tvang.”

I dette ligger det for meg at vi også må tolerere intoleranse, men dette betyr ikke at vi må akseptere det. Derfor er det viktig at det finnes virkemidler for å arbeide mot slikt. Men med tvang vil du ikke oppnå mye, men fornuften vil nok seire til slutt. Håper jeg inderlig!

Personlig tror jeg ikke på at Snåsakaillen, eller andre healere for den del, har hender som i seg selv kan helbrede. Men jeg tror på at de har evner som klarer å mobilisere den sykes eget sinn, hjernen, til å kjempe mot sykdommen. Menneskesinnet tror jeg er undervurdert av mange, og at denne kroppsdelen har muligheter til å stimulere til kamp mot sykdommer , mener jeg er åpenbart. For at mange har blitt friske på en eller annen måte, det har jeg ingen grunn til å mistro. Spørsmålet er på grunn av hva?

Men når det er sagt, så synes jeg også at vi skal respektere andres tro på dette fenomenet. Ikke være så nedlatende at deres tro blir satt til side fordi “vår” tro kan måles i et laboratorium eller etterprøves gjennom forskning. Selv om jeg ikke tror selv, så har jeg stor respekt for Joralf og hans tilhengere og deres tro på at det finnes mer mellom himmel og jord enn det skolemedisinen forklarer vitenskapelig.

Og Joralf Gjerstads engasjement bøyer jeg meg i støvet for!