Skal vi isolere bort problemene?

Eller la oss gå litt tilbake. De trenger ikke være dårligere mennesker, men skal vi etablere ordninger hvor de isoleres mest mulig fra det normale samfunnet? Skal vi stue dem bort i større enheter, gjerne plassert på et slikt sted at vi ikke trenger å se dem?

I siste kommunestyremøte la Frp frem sitt forslag om å ikke bygge om de eksisterende boligene på Prestmoen, men heller finne et mer egnet sted til denne typen boliger. Jeg klarer ikke å se hva som er mer egnet for bolig, enn hus i et boligfelt. Og jeg klarer ikke å se hvilke grunner Frp har til å ville skyve bort andre, bare fordi de ikke er A4-mennesker. Ja annet en fremmedfrykt og ønske om å skjule menneskets skyggeside da.

Er det ikke best at folk bor der folk bor?

SV vil derimot at mennesker med annen hudfarge eller andre spesielle behov skal få lov til å leve sammen andre mennesker. SV vil at vi alle skal ta ansvar for hverandre, og kanskje de som har spesielle behov kan få den hjelpen de trenger i et varmt og inkluderende nabolag også. For ghetto-tanken, med høy konsentrasjon av brukere med spesielle behov, vil i større grad bidra til å forsterke problemene i stedet for å løse dem.

I Trondheim har de etablert store boenheter for de personene som kommunen nesten har gitt opp. De som ikke kan eller vil rehabiliteres eller hjelpes. Det kan være grunn til å stille spørsmål om dette er riktig, men vi har uansett ikke kommet dit i Stjørdal ennå. Vi har ikke den samme konsentrasjonen av brukere som ikke lenger kan hjelpes. Derfor bør vi alltid forsøke å hjelpe folk i det samfunnet de lever i. Ikke ved å stille dem utenfor.

Det offentlige har ansvaret for omsorgen, men medmenneskelighet er alles ansvar.

SV mener ikke at omsorgen for mennesker i en vanskelig situasjon skal overtas av naboer og omgangskrets. Men SV mener at tryggheten i et godt nabolag kan være en stabiliserende faktor i en behandling eller opplæring som kan virke til beste for individet, mennesket, og også for fellesskapet. Omsorg bør være offentlig eid og offentlig drevet. Men menneskene som bor i Stjørdal har alle rett til å ikke ekskluderes fra samfunnet, verken av det offentlige eller den private omgangskretsen.

Derfor mener SV det blir helt feil med en slik vilkårlig stigmatisering som Frp i Stjørdal ikke overraskende forsøker seg på i denne saken.

For det er mulig for kommunen å peke på hvilke brukere som bør bo hvor, slik at vi ikke får en for stor konsentrasjon av brukere som kan belaste nabolaget så mye at det flytter omsorgen ut av det offentlige ansvarsområdet. Men uansett har vi alle et ansvar for å ta vare på hverandre også. For det er uansett mennesker vi snakker om, og tro det eller ei. En gang kan det kanskje være deg som har behov for hjelp.

Rune Hegge
Gruppeleder SV

Hele tanken bak ordningen med kontantstøtte var at mor (eller far) skulle kunne være hjemme med barnet lenger enn den nøye tilmålte permisjonstiden. En prisverdig tanke all den tid vi ser at samfunnet mister mange av verdiene og holdningene som vi tradisjonelt verdssetter. Men ble det slik? Ble det flere foreldre hjemme med barna?

Det er ikke mulig å finne god nok dokumentasjon på at akkurat dette er tilfelle. For mange som benytter kontantstøtte, så benyttes denne til andre dagmammaordninger enn barnehage. Altså ordninger som ikke er underlagt krav til kvalitet og som i langt større grad også er rene oppbevaringstilbud. Og svært mange mottakere av kontantstøtte finansierer da også svart arbeid i større grad enn det mange kanskje tror.

Det ironiske er jo at kontantstøtten langt oftere brukes etter intensjonene der den kanskje virker dårligst. Nemlig i fremmedkulturelle familier hvor det i større grad fortsatt er vanlig at mor er hjemme og hvor storfamilien fungerer etter prinsipper som kanskje ikke lenger eksisterer i det norske samfunnet. Altså de samme familiene hvor de ytterliggående høyrepartiene hevder at integreringen ikke har kommet langt nok eller at det skapes fremmedkulturelle ghettoer.

På grunn av disse årsakene, og mange til, mener jeg at det er på tide å avvikle hele ordningen i neste stortingsperiode. For den norske staten kan ikke opprettholde et system hvor vi finansierer manglende integrering i fremmedkulturelle familier. Og vi kan ikke opprettholde et system som legger grunnlaget for en svart dagmammaøkonomi hvor den som arbeider ikke har noen sosiale rettigheter eller opptjening av pensjonspoeng. 

Vi kan rett og slett ikke fortsette slik vi gjør i dag når det er lovfestet rett til barnehageplass for de som ønsker det. For det kan ikke være slik at alle skal få betalt når de velger å ikke benytte seg av et offentlig gode. I forhold til denne valgfriheten har høyrepartiene i Norge gått langt over streken mener jeg. Kan jeg etterhvert begynne å kreve “kontantstøtte” for å ikke benytte meg av sykehus? Hva med veier hvis jeg ikke kjører bil?

Nei, nå er det nok dumskap. Fjern kontantstøtten nå og ta grep for å utjevne forskjellene i samfunnet. Ikke forsterk dem ved å gi de som trenger integreringen mest en god unnskyldning til å være hjemme og til å ikke delta.

Rune Hegge
Stortingskandidat
Nord-Trøndelag SV

Dessverre er det ikke en høyredreiing av politikken folk flest i Norge trenger. For Frp er ikke i sum partiet som folk flest vil ha nytte av. Det ser vi klart i saken om rederskatten hvor noen få slipper å betale skatten de i utgangspunktet burde betalt med glede. Og det er klart at Stein Erik Hagen og andre milliardærer vil dra nytte av Frp og høyredreiing, men altså ikke du og jeg. Vi vanlige mennesker vil faktisk få det mye tøffere i årene som kommer om høyredreiinga fortsetter. Og dette har vi ikke råd til.

For Frp-politikk vil kunne bryte ned velferdsstaten i løpet av kort tid. Det som sosialister har bygd opp av velferdsordninger over de siste 50 år, kan forsvinne like lett som det er å putte stemmeseddelen ned i urnen 14. september. For det er veldig lett å rive ned. Å bygge opp tar uendelig mye lenger tid. Og når sikkerhetsnettet samfunnet gir deg gjennom velferdsstaten er borte, gjør det utrolig vondt å falle, slik mange opplever i disse finanskrisetider.

Nå er ikke Ap bidragsyter til å bryte ned velferdsstaten. Men en høyredreiing av verdiene i samfunnet vil gi høyresida i norsk politikk ufortjent mye oppmerksomhet og kanskje troverdighet. Og her bidrar dessverre Ap litt for mye. Med et sterkt SV som får fornyet tillit i valget, kan vi fortsatt garantere en god skole for alle, en verdig eldreomsorg for alle som trenger det, sikkerhetsnett til de som er så uheldige at de mister jobben, et næringsliv som løser flere klimaproblemer enn det skaper, et kulturliv som gir livsglede og nye impulser og ikke minst en medmenneskelighet som ikke sorterer mennesker i gode og dårlige båser.

Men skal vi lykkes med dette er vi avhengige av DIN stemme i år. Din stemme kan gis til et parti som faktisk kjemper DIN sak og som har en reell mulighet til å bli representert på stortinget.

“Men jeg får da nok fra staten?”
For de aller fleste som mister jobben, er NAV veien å gå. For med en inntekt mindre så er det viktig å finne veier i et samfunn hvor penger faktisk betyr ganske mye. Og hos NAV kan du (etter tre dager vel å merke) få inntil 62 % av bruttolønna du hadde som arbeidstaker. Og 62 % høres jo ikke så galt ut. Litt i nærheten av det å være pensjonist, tenker mange. Og den som er arbeidsledig sparer jo litt på å ikke reise til og fra jobben også. Noe som for mange forsvarer det å kutte i inntekten såpass mye. Men er det egentlig sånn? For om du plutselig mister jobben, er det slik at utgiftene plutselig også kuttes?

“Og jeg kan jo bare slutte å bruke så mye!”
For gjennomsnittsfamilien består hverdagen kanskje av betjening av lån på hus og bil, klær og mat til familien, kanskje SFO for et par unger, aviser og telefonutgifter, kulturskole for de aller heldigste som har fått plass der og ikke minst kanskje en liten ferietur for å lade batterier og knytte de uvurderlige båndene en familie trenger. Alt dette er utgifter som ikke er veldig lette å kutte i, og da står man der.

Men vennene og fritiden er jo der fortsatt?”
For i Norge har vi en ny klasse som har hatt gleden av å ha deltatt i arbeidslivet og som har hatt sosial omgang og nettverk som har gitt mye kvalitet. En klasse som på grunn av en internasjonal finanskrise plutselig har opplevd at deres verden rakner og at de mister alle nettverk og omgang med andre. Som opplever en hverdag som til de grader blir tøffere og som ikke har noe rom for det minste slinger. For normalt forsvinner ikke mange utgifter ved at man mister inntekten. Men presset på å klare de daglige gjøremålene øker betraktelig.

“Men staten tar vel vare på meg?”
Derfor er det viktig, synes jeg, at vi tenker nøye gjennom hva vi vil at velferdssamfunnet skal ha av sikkerhetsnett den dagen krisen rammer deg og meg. For kriser kan også ramme litt vilkårlig og kanskje uventet. Og er du først utenfor arbeidslivet, så er det vanskelig å komme inn igjen også. Om vi ikke har gode ordninger som sikrer oss i overgangsfaser. For sikkerhetsnettet i velferdsstaten skal også gi oss tryggheten som skaper positive framtidsvisjoner.

Så får vi bare håpe at det ikke er oss som finanskrisen banker på døren til ved neste korsvei. Men vi skal ikke la være å bry oss om alle andre av den grunn. Og bygger vi ned velferdsstaten som enkelte politiske partier vil, så er det ingen der for å plukke opp restene eller for å hjelpe oss når vi trenger det som aller mest. For finanskrisens ofre kan være nærmere enn du kanskje tror.

Derfor velger jeg og SV å arbeide for å opprettholde en sterk stat med gode velferdsordninger. For det er på denne måten vi bygger framtida, i dag!

For tidligere har lange avstander og transport til helsetilbud vært faktorer som har begrenset effekten av helsekronene som regjeringen har satt inn. Tilbudet har rett og slett ikke vært like godt i distriktene som i sentrale strøk.

Og kommunene og primærhelsetjenesten har i for stor grad hatt muligheten til å sende pasienter ut til sentraliserte spesialistsykehus for behandling. Og det har blitt en diskusjon om hvor lenge ferdigbehandlede skal kunne ligge i sykehussenger når de egentlig trenger sykehjemsplass eller oppfølging fra kommunale hjemmetjenester.

Og folkehelsen og forebyggingen, som i alt for stor grad til har blitt en lokal og regional salderingspost, skal nå løftes fram. For penger investert i forebygging er penger spart for samfunnet. Og for den enkelte vil en satsing på dette være et betydelig løft for framtidsretta optimisme. For det er mulig å forebygge mange sykdommer og livsstilsskader, om handlekraften er tilstede.

For med samhandlingsreformen vil vi få en vitalisering av distriktskommunene som helseleverandører gjennom lokal innsats og forankring av deler av finansieringen. Vi vil få tidlig innsats ved at pasienter blir behandlet nær hjemmet der det også er mulighet til å gi mye bedre oppfølging basert på kunnskap. Vi vil få mye bedre samhandling mellom de ulike aktørene i helsenorge slik at kompetanse opprettholdes og videreutvikles. Og ikke minst vil samhandlingsreformen legge tydelig til rette for at utdanningskapasiteten skal økes for å møte utfordringene med tanke på både eldrebølger og yngrebølger.

På grunn av dette vil den nordtrønderske helsen komme betydelig styrket ut av samhandlingsreformen. For samhandling gir bedre kvalitet på tilbudet til den enkelte, og vil sikre samfunnets behov når reformen følges opp med friske penger slik intensjonene er fra den rød-grønne regjeringen.

Til beste for folk flest.

Her er første oppsummering av dagen i korte glimt. Flere glimt, med større innslag fra taler, kommer senere.

Men husk å slå på lyden!

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forandrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Kjære landsmøte!

”SV skal bli næringspartiet!”

Det uttalte Trønderavisa etter nominasjonsmøtet i Nord-Trøndelag SV. Med krigstyper. Og det er bra at dette er konklusjonene i fylkets største avis. Men det er også litt upresist.

For SV skal ikke bli næringspartiet. Vi har egentlig alltid vært næringspartiet, men vi har ikke vært flinke nok til å fortelle om det. Vi har kanskje ikke klart å overbevise oss selv en gang. Men dette har vi snudd nå!

Vi har i dette arbeidsprogrammet blitt mye flinkere til å fortelle tydelig det vi har stått for lenge. Vi har blitt tydeligere og konkrete, og nå forteller vi folk flest klart hvem det er som står på deres side i dagens arbeidsliv og som klarer å se fremover samtidig som vi lærer av historien. Hvilket parti som i 2009 og i årene som kommer fortsatt vil ha full sysselsetting høyest på dagsorden. Hvilket parti som vil at omstillingen i industriell produksjon skal skje nå mens det ennå er tid til å forandre framtida. For det er ikke lenger slik at Arbeiderpartiet har enerett på disse argumentene.

Nå er det vår tur til å vise kursen! For SV har vært, er og vil fortsatt være partiet for det framtidsretta næringslivet. Det næringslivet som løser utfordringene og som ikke skaper problemene.

Og SV er også partiet som vil ta hele landet i bruk, og som vil at det gis gode rammevilkår for industri og næringsutvikling også utenfor sentrale strøk. Som ser at vi også må flytte arbeidsplassene dit folk bor og ikke kun flytte folk flest dit markedskreftene tror at eiernes avkastning blir høyere.

For vi vil gi menneskene, arbeidstakerne de beste mulige arbeidsvilkårene. Vi vil i dette arbeidsprogrammet sette framtidas næringsliv i sentrum. Skal vi snu kursen nok må vi starte NÅ!

I 2009 forteller vi velgerne tydelig at arbeidsløshet er sløsing med ressurser og at dette er årsak til økonomisk og sosiale ulikheter. Retten til arbeid er og ei lønn å leve av er grunnleggende tanker for et sosialistisk parti som SV. Det er en menneskerett å få mulighet til å delta i den samfunnsmessige verdiskapinga. Og dette skal vi få til gjennom arbeid som er tilpasset folks ulike arbeidsevne.

Og om vi klarer å innrette produksjonen både i privat og offentlig sektor etter folks behov framfor det konstante jaget etter profitt og innsparinger, så vil fremtidsoptimismen bre seg i hele det norske folket.

For SV er næringspartiet og SV er partiet som kjemper for folk flest og for at alle skal kunne arbeide etter evne og være konstruktive bidragsytere i framtidas Norge. Og dette arbeidsprogrammet lover godt for framtida. Nå gjenstår det bare at vi alle drar ut og forteller dette tydelig. Til alle vi møter. På butikken, på jobben, i vennekretsen. Da vil vi vinne valget i september.

Retten til arbeid og ei lønn å leve av er grunnleggjande tankar for eit sosialistisk parti som SV. Det er ein menneskerett å få mulegheit til å delta i den samfunnsmessige verdiskapinga gjennom arbeid som er tilpassa folks ulike arbeidsevne. Med dagens jag etter profitt og kortsiktige perspektiv, aukar brutaliseringa og fleire og fleire blir støtt ut av arbeidslivet. Store grupper er utsett for etnisk diskriminering og slepp ikkje inn på arbeidsmarknaden.

I Noreg har vi no også ein gylden mulegheit til å styrke og auke investeringane til tiltak som har ein framtidsretta miljøprofil. Det kan vere satsing på jernbane, sykkelvegar osv, framfor einsidig vegutbyggjing. Det kan satsast på alternative energikjelder framfor tradisjonelle fossile energikjelder. Det kan leggast til rette for miljøretta forskingsmidlar og samfunnsplanlegging som reduserar det langsiktige behovet for transport. Det kan satsas verkelig stort på kollektive transportløysingar. Slik vil SV skapa ei framtid der alle kan delta og der alle kan leve.

Det er gjennom arbeid dei verkelige verdiane blir skapt. Arbeidsløyse er sløsing med ressursar og årsak til økonomisk og sosial ulikskap, og SV vil difor gje arbeid til alle og trygge arbeidsplassar høgste prioritet i neste valperiode.

I denne omgang skal jeg kommentere en sak. Eller det er egentlig to, men argumentasjonen leder frem til en felles konklusjon for begge. Heldagsskole/SFO og obligatorisk tid i barnehage for 5 åringer. På en side har argumentasjonen fra Venstre gått på at SV nesten vil institusjonalisere barna. Sette dem i et slags “barnefengsel” høres det nesten ut som av og til. For oss som har jobbet lenge med dette fagfeltet, er dette selvsagt åpenbare skudd i blinde. At barn har det bra også i skole og barnehage vet vi alle, også Venstre. Noen barn har i tillegg behov for den sosialiseringen som SFO og barnehage har å tilby, og dessverre er det disse barna som oftest ikke får tilbudet ut i fra foreldrenes valg. For skole handler i 2009 faktisk om mer enn bare kunnskapsproduksjon, det handler om dannelse også.

I tillegg brukes igjen begreper som omhandler ”valgfrihet” og ”tvang”. La meg bare sette dette i riktig perspektiv. Allerede i dag er minst 90 % av de minste barna i SFO, ut i fra foreldrenes eget ønske. Av femåringene er minst 95 % allerede i barnehage, fortsatt uten tvang. (Jf. tall fra Kunnskapsdepartementet) At SVs forslag om å gi også de siste 5 % av femåringene muligheten til å få tid i barnehagen skaper et så stort engasjement fra Venstre, er jo da overraskende. Spesielt med tanke på at det ofte er de barna som trenger sosialiseringen aller mest, som ikke deltar i dag.

Akkurat det samme gjelder for SFO og heldagsskolen. I dag benytter minst 90 % av de minste barna seg av SFO-tilbudet, og dermed foregår kampen nå for de aller siste 10 %. Mange av disse har i dag ikke råd til SFO. Prisene har etter hvert blitt veldig høye mange steder. Ved å innføre utvidet skoledag, eller heldagsskole om du vil, kan barna få gratis tilbud med helt eller delvis pedagogisk innhold, noe som alle vil tjene på. Debatten burde heller være om innholdet i heldagsskolen framfor formen på den.

På den andre siden er det for SV ikke noen direkte motsetning mellom heldagsskolen og behovet for flere og bedre lærere, selv om det er åpenbare sammenhenger. Slike oppvekstreformer koster, og må finansieres som alle andre større reformer gjennom statlige tiltak. Forskjellen mellom SV og Venstre er kanskje tydeligst her. SV ønsker å omfordele mye av rikdommen i samfunnet til de som trenger det mest. Venstre vil i langt større grad beskytte de som har mest.

Derfor vil SV fortsette å kjempe for heldagsskolen hvor SFO er integrert og kjempe for obligatorisk gratis kjernetid for 5-åringer i barnehagen. Dette er viktig for at alle barn skal få dra nytte av de samme mulighetene og for at integreringen i samfunnet skal bli enda bedre. Så får bare Venstre fortsette sitt korstog mot det som nesten hele befolkningen likevel har valgt å gjøre frivillig.