Ifølge kommunal rapport viser det seg imidlertid at kun 1 av 3 rådmenn vil eller kan prioritere barnevernet. Derfor er det viktig at dette følges opp gjennom kommunestyrene, og sikrer at det kommunale barnevernet får sin andel av de frie inntektene. 

Stadig flere meldinger

Barneverntjenesten får stadig flere meldinger, og det settes i verk tiltak for en stadig større andel barn og unge. Det er bra. Det er viktig at folk melder fra om bekymringer for omsorgssvikt, og at det gis hjelp der det er behov. I 2008 fikk mer enn 44 000 barn og unge barneverntiltak, det vil si 4,1 prosent av alle 0-17 åringer. Dessverre har ikke antall stillinger i det kommunale barnevernet økt i samme takt som økningen i behovet for tiltak.  Arbeidsbyrden for de ansatte i det kommunale barnevernet har dermed økt betydelig. 

• Kommunenes rapporteringer til KOSTRA viser at antall ansatte ikke har økt i takt med saksmengden i det kommunale barnevernet. Det er langt flere meldinger, undersøkelser og barn i tiltak per ansatt i 2008 enn ti år tidligere. Mens det i perioden mellom 1998 og 2008 har vært en økning i meldinger på 76 prosent og en økning i undersøkelsessaker på om lag 55 prosent, har økningen i årsverk i perioden vært kun 33 prosent. Tall fra kommunenes halvårsrapporteringer viser en økning i antall meldinger første halvår 2009 på 17 prosent.
• Det er store variasjoner fra kommune til kommune når det gjelder arbeidsbyrden for den enkelte saksbehandler i barnevernet. I noen kommuner er forholdet mellom saker som skal behandles og antall ansatte kritisk. Det betyr i praksis at barn ikke får tidlig nok hjelp og i verste fall ikke får den hjelpen de har krav på.
• En del fylkesmenn har undersøkt nærmere meldinger som henlegges av barnevernet. I noen tilfeller henlegger det kommunale barnevernet til dels alvorlige saker preget av vold og overgrep. Meldinger som etter fylkesmannens vurderinger ikke burde vært henlagt.
• I årsrapportene til fylkesmennene går det klart frem at fylkesmennene er bekymret for ressurssituasjonen til mange barneverntjenester i landet. Blant annet viser dette seg i at kommuner ikke har ressurser nok til å løse sine lovpålagte oppgaver i henhold til barnevernloven. Her vil vi spesielt trekke frem:

1.      Frist for gjennomgang av meldinger (1 uke)
2.      Frist for behandling av undersøkelser (3 mnd, i særlige tilfeller kan det utvides til 6 mnd)
3.      Krav om tiltaksplaner og omsorgsplaner for alle barn med tiltak fra barnevernet.

Tabell: Forholdet mellom meldinger, undersøkelser, tiltak og stillinger 1996-2008

Kilder: SSB, BLD

Tabellen over viser at situasjonen år for år har blitt verre. For å komme tilbake til et forholdstall tilsvarende det vi hadde i 1997, er det behov for 1 000 stillinger. I tillegg må vi forvente en fortsatt vekst i antall meldinger, undersøkelser og barn i tiltak i barnevernet.

Regjeringen og det kommunale barnevernet

Fra regjeringens side har vi blitt enige med KS om følgende satsing på det kommunale barnevernet:

• I statsbudsjettet for 2010 sier regjeringen at veksten i de frie inntektene til kommunene legger grunnlaget for at den kommunale barneverntjenesten kan styrkes med 400 årsverk i 2010.
• Jf, statsbudsjettet for 2010 har BLD og KS en felles ambisjon om at de kommunale tjenestene må styrkes med bedre kapasitet, samarbeid og kompetanse. I dette ligger det en felles forståelse om at antall årsverk i barnevernet og tilgrensende tjenester må økes.

For SV er det klart at barnevernet har en svært viktig funksjon som vi ikke har råd til å saldere bort i årene som kommer. Og samtidig som vi erkjenner at det kommunale barnevernet har utfordringer, vil vi også signalisere at SV verdsetter det arbeidet barnevernet bidrar med, selv med så begrensede ressurser.

Rune Hegge
Sosialistisk Venstreparti

Skal vi isolere bort problemene?

Eller la oss gå litt tilbake. De trenger ikke være dårligere mennesker, men skal vi etablere ordninger hvor de isoleres mest mulig fra det normale samfunnet? Skal vi stue dem bort i større enheter, gjerne plassert på et slikt sted at vi ikke trenger å se dem?

I siste kommunestyremøte la Frp frem sitt forslag om å ikke bygge om de eksisterende boligene på Prestmoen, men heller finne et mer egnet sted til denne typen boliger. Jeg klarer ikke å se hva som er mer egnet for bolig, enn hus i et boligfelt. Og jeg klarer ikke å se hvilke grunner Frp har til å ville skyve bort andre, bare fordi de ikke er A4-mennesker. Ja annet en fremmedfrykt og ønske om å skjule menneskets skyggeside da.

Er det ikke best at folk bor der folk bor?

SV vil derimot at mennesker med annen hudfarge eller andre spesielle behov skal få lov til å leve sammen andre mennesker. SV vil at vi alle skal ta ansvar for hverandre, og kanskje de som har spesielle behov kan få den hjelpen de trenger i et varmt og inkluderende nabolag også. For ghetto-tanken, med høy konsentrasjon av brukere med spesielle behov, vil i større grad bidra til å forsterke problemene i stedet for å løse dem.

I Trondheim har de etablert store boenheter for de personene som kommunen nesten har gitt opp. De som ikke kan eller vil rehabiliteres eller hjelpes. Det kan være grunn til å stille spørsmål om dette er riktig, men vi har uansett ikke kommet dit i Stjørdal ennå. Vi har ikke den samme konsentrasjonen av brukere som ikke lenger kan hjelpes. Derfor bør vi alltid forsøke å hjelpe folk i det samfunnet de lever i. Ikke ved å stille dem utenfor.

Det offentlige har ansvaret for omsorgen, men medmenneskelighet er alles ansvar.

SV mener ikke at omsorgen for mennesker i en vanskelig situasjon skal overtas av naboer og omgangskrets. Men SV mener at tryggheten i et godt nabolag kan være en stabiliserende faktor i en behandling eller opplæring som kan virke til beste for individet, mennesket, og også for fellesskapet. Omsorg bør være offentlig eid og offentlig drevet. Men menneskene som bor i Stjørdal har alle rett til å ikke ekskluderes fra samfunnet, verken av det offentlige eller den private omgangskretsen.

Derfor mener SV det blir helt feil med en slik vilkårlig stigmatisering som Frp i Stjørdal ikke overraskende forsøker seg på i denne saken.

For det er mulig for kommunen å peke på hvilke brukere som bør bo hvor, slik at vi ikke får en for stor konsentrasjon av brukere som kan belaste nabolaget så mye at det flytter omsorgen ut av det offentlige ansvarsområdet. Men uansett har vi alle et ansvar for å ta vare på hverandre også. For det er uansett mennesker vi snakker om, og tro det eller ei. En gang kan det kanskje være deg som har behov for hjelp.

Rune Hegge
Gruppeleder SV

For jeg tror at vi i dagens Norge, verdens rikeste land, så har vi det godt. I hvert fall de aller fleste av oss. Og de av oss som ikke har det like godt, ja mange av oss har det også ganske bra i forhold til mennesker andre steder i verden og også i land som ”vi liker å sammenligne oss med.” Og omsorgsbehovet vårt preges også av dette. 

For omsorg er et subjektivt ladet begrep. Forventningene til hva velferdsstaten skal bidra med er for mange minst like store, om ikke større, enn det vi håper på hver gang vi reiser til lottobygda Verdal. For mange! For omsorg er for mange blitt til skyhøye forventninger også. 

Jeg mener oppriktig at omsorgsbehovet skal dekkes etter behovene, men disse forandrer seg hele tiden. De endres sammen med våre egne oppfatninger av hva som er nødvendig for å ha et kvalitativt godt liv. Derfor kan det aldri bli nok omsorg dessverre. Overbudene kommer derfor til å fortsette, fordi det alltid er mer å strekke seg enda lenger etter. 

Dessverre er det ofte de som virkelig har behov for hjelp og pleie som kanskje i en viss grad blir skadelidende. Fordi de kanskje ikke har den sterkeste røsten. Fordi de ikke representerer en kravstor maktgruppe. Fordi de ikke stiller krav og roper høyest. Men det er disse jeg skal kjempe for om de liker det eller ikke. For jeg vil at alle skal ha nok til at de kan ha et verdig liv. Og noe av de viktigste vi bør kunne tilby dem, det er menneskelig kontakt og et personale som bryr seg om dem. 

Men da må vi også tørre å satse på de menneskelige ressursene og utdanne nok mennesker som har lyst til å bry seg.

For tidligere har lange avstander og transport til helsetilbud vært faktorer som har begrenset effekten av helsekronene som regjeringen har satt inn. Tilbudet har rett og slett ikke vært like godt i distriktene som i sentrale strøk.

Og kommunene og primærhelsetjenesten har i for stor grad hatt muligheten til å sende pasienter ut til sentraliserte spesialistsykehus for behandling. Og det har blitt en diskusjon om hvor lenge ferdigbehandlede skal kunne ligge i sykehussenger når de egentlig trenger sykehjemsplass eller oppfølging fra kommunale hjemmetjenester.

Og folkehelsen og forebyggingen, som i alt for stor grad til har blitt en lokal og regional salderingspost, skal nå løftes fram. For penger investert i forebygging er penger spart for samfunnet. Og for den enkelte vil en satsing på dette være et betydelig løft for framtidsretta optimisme. For det er mulig å forebygge mange sykdommer og livsstilsskader, om handlekraften er tilstede.

For med samhandlingsreformen vil vi få en vitalisering av distriktskommunene som helseleverandører gjennom lokal innsats og forankring av deler av finansieringen. Vi vil få tidlig innsats ved at pasienter blir behandlet nær hjemmet der det også er mulighet til å gi mye bedre oppfølging basert på kunnskap. Vi vil få mye bedre samhandling mellom de ulike aktørene i helsenorge slik at kompetanse opprettholdes og videreutvikles. Og ikke minst vil samhandlingsreformen legge tydelig til rette for at utdanningskapasiteten skal økes for å møte utfordringene med tanke på både eldrebølger og yngrebølger.

På grunn av dette vil den nordtrønderske helsen komme betydelig styrket ut av samhandlingsreformen. For samhandling gir bedre kvalitet på tilbudet til den enkelte, og vil sikre samfunnets behov når reformen følges opp med friske penger slik intensjonene er fra den rød-grønne regjeringen.

Til beste for folk flest.

Men så kommer det til hva vi skal styre over. Hva vi skal delta i. For skal vi utøve politikk, så må vi være klar over hva situasjonen er. Hva er virkeligheten? Hva er det som skal til for å gå i riktig retning? For dette dreier seg om rammer og hvilket tilbud vi skal ha i framtida.

I dag er det kommet for dagen at Rådmannen ikke kommer til å legge frem sak om ressursfordeling i Stjørdalsskolen for 2009. Grunn? Jo, det er ikke penger å fordele til de tiltakene vi ønsker oss. Dette er den virkeligheten som rådmannen inviterer oss inn i.

I grellt lys til det ordføreren sier. For i følge han har vi en god skole i Stjørdal. Og i følge komitelederen. Vi har aldri brukt så mye på skole i Stjørdal, sier de begge. Men rådmannen sier i dag dette: For at det skal være mulig å dele enkelte timer i mindre grupper eller gi styrking til de som trenger litt mer for å komme på samme nivå, for å få til dette….

Da må vi kutte 20% i ressursen til de som har individuelle vedtak.

Vi skal altså kutte til de som trenger ekstra ressurser for å kunne få et kvalitativt godt tilbud som kan gi dem det de trenger for, så langt det er mulig, at de skal kunne være deltakere i det samfunnet vi andre, med mindre behov for tilpassninger, ser på som naturlig og uproblematisk.

Dette foreslo også rådmannen i 2008, og den gangen reiste folket i Stjørdal seg og sa tydelig NEI! Så tydelig at posisjonen snudde og ikke turde å gjennomføre det de hadde lyst til. I2009 håper jeg folk i Stjørdal kjenner sin besøkelsestid og gjør det samme. Men dette er ikke et angrep på Kjell Fosse og hans stab. Nei, de gjør så godt de kan. Dette er et angrep på de politikerne som ikke klarer å ta inn over seg det dere der ute opplever hver dag. Den virkeligheten som ikke kun lar seg beskrive med tall på et papir. Den virkeligheten som dreier seg om mennesker og livskvalitet.

Jeg har tatt opp dette med kutt i individuelle vedtak med politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet før, og kommer til å gjøre det igjen. Jeg kan ikke finne meg i at en svak gruppe skal finansiere tilbudet til en annen svak gruppe. Eller jeg skal ikke kalle gruppene svake, for de er faktisk en ressurs om vi vil det. Men da må vi jammen meg la dem få sjansen også. Ikke saldere framtida deres på denne måten.

For jeg som politiker vil være med på å synliggjøre virkeligheten og hvordan vi kan styrke tilbudet. Posisjonen i Stjørdal jobber i dag ut i fra teorien at dersom vi overser virkeligheten og later som ingenting, så kan de fortsette å kjøre på med sin såkalte politikk.

Men dette er det folket i Stjørdal som skal avgjøre. Dine politikere stemmer kanskje ikke slik du vil, men da må du si i fra. Eller finne deg en annen politiker som ikke er redd for å kalle en spade en spade.

For folkens, hvis det er så bra i Stjørdalsskolen som ordføreren sier og vi aldri har brukt mer penger på skole, hvorfor skal vi kutte 20 % til de som da trenger det aller mest?