• Aldri før har miljø og klima gjennomsyret alle politiske områder som nå
• Aldri før har det blitt satset så mye på skole som gjennom ønsket om en minstenorm for antall lærere
• Aldri før har det blitt tatt inn formuleringer om likelønnsløft i regjeringserklæringer
• Aldri før har det vært så mye fokus på distriktspolitikk og bosetting i hele landet

Alt dette på grunn av SV, og ikke på tross av!

Men det har selvfølgelig vært saker som SV ikke er fornøyde med. Det skulle bare mangle i et trepartisamarbeid. Om alle skulle være omforente om alt så hadde jo mange kunne stilt spørsmål om det i det hele tatt hadde vært behov for tre ulike partier.

• Norge har råd, rom og mulighet for en mer human flyktningepolitikk
• Norge har råd og mulighet til å garantere for likelønnsløftet fra regjeringens side
• Norge har ikke råd til å risikere fiskeressursene i Lofoten og Vesterålen

Men på disse områdene fikk ikke SV helt gjennomslag, selv om vi er med på å påvirke beslutningene fortsatt. For det er viktig. SV har hånda på rattet og kan gjennom de neste fire årene påvirke politikken i riktig retning på alle områder.

For jeg er enig i at vi skal ha tydelige reaksjoner mot flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge på åpenbart uriktige premisser. Dette netttopp for å sørge for at de som virkelig trenger hjelp, får dette. Og kriminelle skal straffes uansett om det er nordmenn, østeuropeere eller afrikanene som begår uretten. Og mennesker som har fått endelig avslag bør returneres på en god måte slik at de kan fortsette sitt liv der de skal være, og ikke leve på nåde i lukkede mottak eller interneringsleire. Og ved å ha en hånd på rattet kan vi bidra til at de som virkelig trenger hjelp, beskyttelse og ikke minst integrering får nettopp dette.

Og selv om regjeringen i denne omgang ikke fikk til klare løfter om et likelønnsløft, er det viktig at SV er med på arbeidet sammen med partene i arbeidslivet for å sikre dette i de neste fire årene. For SV vil at partene skal være med på dette arbeidet uansett om vi kanskje har finansielle muskler nok til å vedta det her og nå. Men nå ansvarliggjøres også partene i arbeidslivet slik at ikke vi kommer i en situasjon hvor kjøpekraft øker så raskt at økonomien forverres på andre områder. Og SV skal være med på å sikre både stabilitet og fremgang. Men ikke nødvendigvis slik at vi skal løpe ut og kjøpe mye mer, men heller slik at vi kan sikre fremtidige generasjoner det beste vi kan gi dem.

Og SV mener vi har kunnskap nok til å vedta varig vern av Lofoten og Vesterålen. Fordi vi vet at kunnskapen aldri vil kunne garantere at fødestua til den siste torskestammen ikke vil kunne bli rammet av uhell. Og da mener SV at et føre var-prinsipp må være det som er riktig. Vi snakker om en uuttømmerlig matressurs som vi vil ha behov for i all overskuelig framtid om vi skal kunne overleve. Men SV har hånda med på rattet når vi i 2009 aksepterer at vi først skal ta endelig stilling til dette i 2010 når en litt mer omfattende forvaltningsplan og konsekvensutredning blir lagt fram. Men det betyr ikke at SVhar tapt, på ingen måte. SV har egentlig fortsatt vunnet. For jeg vet at resultatet uansett vil bli det samme. Vi kan ikke risikere framtidas mat for å pumpe opp enda mer klimaødeleggende olje og gass.

Så alt i alt er Soria Moria 2 en seier på svært mange områder. En seier for miljø, skole, distriktene og for rettferdighet. En seier som også er på grunn av SV. Ikke på tross av. Og seirene fortsetter i de neste årene, både nasjonalt, regionalt og lokalt. 

For jeg er fornøyd, men vil arbeide for å skape handlingsrom der SV ikke er helt i mål. Med hånden på rattet. For uten SV i regjering ville vi hatt en langt mer høyredreid politikk, slik vi ser i resten av Europa. Da hadde sikkert SV vunnet som parti, målt i oppslutning, men uten reell påvirkningskraft.

Personlig synes jeg egentlig at det er det som skjer i mellom valgkampene som er det viktige og som jeg gjerne vil måles på. For da handler det om å sette ord ut i handling, og for mange er det ikke like lett å gjennomføre løfter som det å love dem ut. Det er det som er det som er synd med dagens politiske system. At det er mulig å love gull og grønne skoger, for så å slippe unna med det.

Nå skal ikke jeg bli en voldsom tilhenger av markedstenking i politikken, men det er besnærende å si at dersom valgkamp hadde vært en ordinær bedrift, så hadde mange politiske partier blitt annmeldt for brudd på markedsføringsloven. For å ha drevet med villedende markedsføring. For løftene er mange. Utrolig mange. Og det er tilnærmet helt umulig å holde dem alle. Derfor har jeg stor respekt for de politikerne som faktisk klarer å holde roen og si at “…vi ønsker oss en endring i kurs, men det vil ta tid å komme dit vi vil…”

For Norge er er ikke en Formel 1 bil. Norge er et digert tankskip (unnskyld om metaforen kanskje støter noen i disse utslippstider). Et tankskip som faktisk tar lang tid å stoppe. Og det å snu er en prosess som må planlegges nøye slik at man ikke går på grunn. For selv om kursendringen er påkrevd, må vi ikke bli så navlebeskuende at vi tror at tankskipet vårt kan snu på femøren. For det kan det ikke!

Det er altså lett å falle for fristelsen å love bort alt. Heldigvis er jeg ikke på det nivået i politikken ennå at jeg har noen myndighet eller mulighet til å love bort slikt, men man vet jo aldri. For jeg kan godt tenke meg en dag å være 2. styrmann på ei skute som føres mot en kurs jeg er enig i. Men jeg vil at kapteinen min skal ha realistiske tanker om hvordan vi skal komme dit. For det er ofte veien dit som er like viktig som målet vi ser i det fjerne…

Derfor har jeg jobbet mye for å vinne dette valget i 2009. Ikke ved å love ut alt mellom himmel og jord og heller ikke ved å tro at alt er lett. Men for å få folk flest til skjønne at det koster mye energi å snu ei skute som er på feil kurs. Men en mann kan ikke gjøre det alene. Å snu tankskipet Norge krever mange hender som drar i lag. Det er derfor jeg ønsker å samarbeide med for eksempel Arbeiderpartiet. Men om skuta begynner å miste fokus på retningen, ja da får jeg heller jobbe med å finne en ny kaptein eller kanskje en litt mindre båt.

Vel nok om det, det var bare noe jeg hade lyst til å si dere, sånn helt på slutten av en lang valgkamp. For jeg føler at det jeg har gjort denne gangen kanskje har opplyst noen av dere bittelitt. Og da er ett av mine delmål nådd. For nå er det opp til dere. Der er du som på mandag skal avgjøre kursen. Og selv om jeg ærlig og oppriktig mener at det aller viktigste i et demokrati er at alle gjør seg opp en bevisst mening om politikk og partier og at dette fører til at du faktisk kommer deg ut av sofaen og stemmer, så vil jeg også si at det langt fra er uvesentlig hva du stemmer.

Men det er faktisk ditt valg. Om du så stemmer Frp. For du må klare å se deg selv og familien din i øynene den dagen valgløftene kanskje ikke er så rosenrøde lenger. Og kanskje du faktisk har funnet ut at kursen DU valgte gikk helt feil. Vel da kan du også gå litt stille i dørene en stund og si til deg selv at “…det er jo bare fire år til neste gang…”  Men det er du som må leve med konsekvensene, bare så det er sagt.

Uansett hva du velger, så får du ha et godt og bevisst valg!

For tidligere har lange avstander og transport til helsetilbud vært faktorer som har begrenset effekten av helsekronene som regjeringen har satt inn. Tilbudet har rett og slett ikke vært like godt i distriktene som i sentrale strøk.

Og kommunene og primærhelsetjenesten har i for stor grad hatt muligheten til å sende pasienter ut til sentraliserte spesialistsykehus for behandling. Og det har blitt en diskusjon om hvor lenge ferdigbehandlede skal kunne ligge i sykehussenger når de egentlig trenger sykehjemsplass eller oppfølging fra kommunale hjemmetjenester.

Og folkehelsen og forebyggingen, som i alt for stor grad til har blitt en lokal og regional salderingspost, skal nå løftes fram. For penger investert i forebygging er penger spart for samfunnet. Og for den enkelte vil en satsing på dette være et betydelig løft for framtidsretta optimisme. For det er mulig å forebygge mange sykdommer og livsstilsskader, om handlekraften er tilstede.

For med samhandlingsreformen vil vi få en vitalisering av distriktskommunene som helseleverandører gjennom lokal innsats og forankring av deler av finansieringen. Vi vil få tidlig innsats ved at pasienter blir behandlet nær hjemmet der det også er mulighet til å gi mye bedre oppfølging basert på kunnskap. Vi vil få mye bedre samhandling mellom de ulike aktørene i helsenorge slik at kompetanse opprettholdes og videreutvikles. Og ikke minst vil samhandlingsreformen legge tydelig til rette for at utdanningskapasiteten skal økes for å møte utfordringene med tanke på både eldrebølger og yngrebølger.

På grunn av dette vil den nordtrønderske helsen komme betydelig styrket ut av samhandlingsreformen. For samhandling gir bedre kvalitet på tilbudet til den enkelte, og vil sikre samfunnets behov når reformen følges opp med friske penger slik intensjonene er fra den rød-grønne regjeringen.

Til beste for folk flest.

Mitt korte spørsmål til Senterpartiet er:

Hva stemte Ola Borten Moe og hans høyrefløy i forhold til regjeringssamarbeidet?

Kanskje han har fått lang løpestreng også i denne situasjonen?