For i voksen alder har jeg også kommet til at det jeg kalte barnetro, nok mest var påvirkningen fra de jeg selv så som forbilder. Ikke at noen gjorde dette med vond vilje, ikke forstå meg dit, men at man tidligere nok valgte troen som den letteste veien, ja det tror jeg. For er man omgitt med kun en tro, så er det letteste å velge nettopp denne. Men det trenger ikke nødvendigvis å være den eneste riktige for akkurat deg.

Men i dag er det min tur til å være forbilde. Jeg er jo far til to nydelige unger på 8 år som stiller mange av de spørsmålene jeg tidligere kanskje bare har erfart gjennom filmer på TV. De spørsmålene som gjør at du er nødt til å tenke og til å bruke litt tid på å svare. Og vet du, det er spørsmål jeg setter veldig stor pris på.

For mine barn skal faktisk få gjøre seg opp sin egen mening om tro og tvil. Mine barn skal få vite om Jesus, Gud, Buddah og Muhammed. Men de skal også få vite om Mahatma Ghandi, Karl Marx og Nelson Mandela. Rollemodeller og ledestjerner for utallige mennesker før dem og også forhåpentligvis for minst like mange i framtida. For det å være barn dreier seg også om å ta til seg inntrykk som er dannende og skapende.

For mine barn skal få velge selv. Skape seg selv. Gjennom mulighet til å forstå helheten og gjennom mulighet til å se alt i sammenheng. Ikke ut i fra kun en side, men som en helhet, mest mulig lik den verden de skal vokse opp i.

Klarer jeg dette skal jeg være svært fornøyd jeg. For det å la andre skape sin egen forståelse for virkeligheten, eller tro og tvil, det er sannelig helt fantastisk.

God feiring og en fredlig høytid til dere alle. Uansett om du tror eller om du tviler.

I denne debatten konkluderte jeg med at det ikke vil være riktig å tvinge frem ansettelser eller på denne måten ha en absolutt tilnærming til antidiskriminering. For det finnes tilfeller hvor det for enkelte kan være feil eller virke mot sin hensikt å gjennomføre dette.

Min venn Even Gran har formulert dette i et innlegg på Fritanke.no. I et utdrag fra dette sier han: ”Kunsten er som nevnt å finne ut hvor mye intoleranse man i et liberalt samfunn skal kunne tolerere. Men grensa kan ikke gå her, SV. At homofile ikke får seg jobb hos Torp, eller hos de andre klin sprø småmenighetene rundt om i landet, mener jeg er godt innenfor hva vi i et liberalt samfunn bør tåle.” Noe annet er det kanskje å akseptere dette innenfor en statskirke. Der mener jeg det skal være rom for alle når staten omfavner en enkelt religion eller ett kirkesamfunn.

Og dette sier kanskje det meste? Men for å understreke hva jeg mener så bruker jeg Even en gang til jeg: ”Et mangfoldig og pluralistisk samfunn handler ikke om å klappe hverandre på kinnet og forby alt man ikke liker. Det handler om å leve med intoleranse, dumskap og urettferdighet, og kjempe mot alt dette med argumenter, ikke tvang.”

I dette ligger det for meg at vi også må tolerere intoleranse, men dette betyr ikke at vi må akseptere det. Derfor er det viktig at det finnes virkemidler for å arbeide mot slikt. Men med tvang vil du ikke oppnå mye, men fornuften vil nok seire til slutt. Håper jeg inderlig!