Svært store skoler vil ofte ha stordriftsfordeler, men vil også kunne oppleve at elevtallet kan føre til problemer i elevgruppen som forsterkes av antallet elever i seg selv, ofte på grunn av manglende oversikt og manglende følelse av å bli sett, og slik kan det komme helt eller delvis ut av kontroll.  Hva som er denne ”kritiske massen” i skolestørrelse vil nok aldri bli helt konkretisert gjennom forskning, da dette forholdet må diskuteres i sammenheng med voksentetthet. Med lav voksentetthet vil det være sterk grunn til å anta at den kritiske massen er lavere enn ved høy voksentetthet. Det er altså ingen grunn til å tro på at store skoler i seg selv vil være en kvalitetsfaktor.

Stjørdal er en vekstkommune i 2009 og vil være det i årene som kommer om vi lykkes med oppvekstpolitikken vår. For det er bolysten som sørger for nye innbyggere sammen med den sentrale plasseringen vi har i nasjonal målestokk. Denne bolysten, og som resultat av den en potensiell langt større vekst enn vi har sett til nå, må vi ikke undervurdere som politikere.

Ordføreren har tidligere hevdet at det er politikernes rett å være mer framsynte og visjonære enn rådmannens kanskje nøkterne forhold til tall og det å holde seg innenfor budsjettene. Det er SV helt enig i. Og derfor er den mekaniske framskrivingen av elevtall kanskje ikke dekkende for SVs fremtidsvisjoner for Nord-Trøndelags største by. Og derfor vil SV tenke lenger og antar en større vekst enn det vi kan forutse mekanisk i dag.

Derfor mener SV det er på tide å komme i gang med planleggingen av en ny barneskole i sentrum allerede nå. Avsetting av tomteareal i neste kommuneplan er ett svært viktig skritt. Alternativt kan vi allerede nå ta debatten og gjøre vedtak som forplikter i forhold til behandling av neste kommuneplan. SV vil også at vi allerede i kommende økonomiplan skal starte arbeidet med å finne økonomisk handlingsrom for den tredje barneskolen i sentrum, noe SV også foreslo i forhold til siste økonomiplan.

Men inntil ny barneskole er ferdigstilt, ønsker SV at utbygging ved Halsen barneskole går videre som planlangt. Ikke for å permanent øke elevtallet ved skolen, men for å midlertidig avlaste behovet for nye elevplasser i sentrum inntil ny barneskole er på plass. Den ”midlertidige” utbyggingen ved Halsen barneskole vil da permanent styrke skolen ved at vi søkere å redusere elevtallet det til omtrent 2009-nivå når nyskolen er ferdig. 

Dette mener SV er en fremtidsrettet tilnærming til bygging av infrastruktur i kommunen vår. Det som gjenstår da er å se om det er vilje og evne til å prioritere barneskolene i sentrum høyt nok. For dette mener SV kan gjøres samtidig som vi starter diskusjonen omkring Hegra barneskole, som utvilsomt trenger både nye lokaler og ny plassering, og kanskje også debatten om ungdomsskolen fremtid i Hegra.

Rune Hegge
Gruppeleder Stjørdal SV

Påstand 1:
”Det blir ikke bedre skole ved å gjøre mer av det som ikke virker. ”
En for så vidt korrekt påstand, men henger ikke på greip når det skal brukes for å analysere SV-skolen. For SV ønsker å se på innholdet og arbeidsmetodene i skolen. For vi vet at teoretiseringen av undervisningen ikke treffer de som har behov for mer praksistilnærming. SV ønsker ikke en ny reform i en reformtrøtt skole, men vi vil gjøre mer av det vi vet virker. Og da bør vi også gjøre mer ut av den tiden ungene likevel er der.

Påstand 2:
”Ingen forskning viser at heldagsskolen utjevner forskjeller”
Hvorfor er det da slik at det er tydelige indikasjoner som tyder på at barn som har gått i barnehage og SFO scorer bedre enn barn som ikke har det, i forhold til prestasjoner i skolen? Det er i hvert fall ingen forskning som viser at heldagsskolen forsterker sosiale forskjeller.

Påstand 3:
”Det er en grense for hvor mye undervisning som bør gis…”
En fullstendig avsporing i forhold til den skolepolitikken SV står for. For SV vil satse på innhold og kvalitet i skolen. Hvor teoretiske fag læres både i klasserom og gjennom praktiske øvelser, gjerne ute. Hvor skoledagen brytes opp av aktiviteter som stimulerer til læring. Ikke ved å ha mer teoretisk klasseromsundervisning som Senterpartiet tydeligvis vil.

Påstand 4:
”Finske barn oppnår bedre resultater enn norske…”
Nesten ingen privatskoler, ingen foreldreinnflytelse, ingen offentliggjøring av nasjonale prøver og nesten ingen bruk av IKT. Lav trivsel i skolen, lav selvtillit hos elevene og individuelle tilpassninger kommer i bakgrunnen. Da kan vi gjerne måle hva som er gode og dårlige resultater, men å opphøye Finland til vinneren annet enn i teorien, blir skivebom. For det finske skolesystemet er vesensforskjellig fra det norske på utrolig mange områder, i følge det Danske evalueringsinstituttet blant annet.

Påstand 5:
”Kunnskap og ferdigheter hos læreren gir kvalitet…”
Dette er det eneste punktet i Senterpartiets analyse som holder vann. Dessverre brukes det ikke for å snakke om SVs skolepolitikk slik resten av innlegget gjør, men er et forsøk på å forhøye egen politikk til noe mer prisverdig. Og SV vil ha mer kunnskapsrike lærere som er trygge på egen rolle og som ser barna og det potensialet som ligger i dem. For det er samspillet mellom læreren og eleven som er det viktigste læringsaspektet.

Påstand 6:
”Heldagsskolen gir signal om at det offentlige skal ha ansvar for oppdragelse…”
De aller, aller fleste barn i Norge i dag er allerede i SFO før og etter skoletid. Derfor er dette et svært tullete argument. For det Senterpartiet sier er at det offentlige ikke skal forsøke å gjøre denne ”skoledagen” best mulig, og om SFO skal være som i dag så skal det i hvert fall ikke være det offentlige som skal betale for det. SV mener dette er feil og vil finansiere en enda bedre skole over statsbudsjettet mens Senterpartiet vil finansiere et oppbevaringstilbud i SFO gjennom usosiale egenandeler. Senterpartiet synliggjør her kun sin egen forhistoriske familiepolitikk hvor troen på storfamilien og at mor er hjemme for å passe barna kaster mørke skygger inn i skolehverdagen.

Påstand 7:
”Bare 15 % av foreldrene vil ha utvidet skoledag…”
Merkelig når mellom 70 % og 95 % (alt etter hvilken aldersgruppe som måles) av barna i småskolen allerede i dag faktisk HAR utvidet skoledag men fullstendig uten styrt pedagogisk innhold. SV mener at om barna likevel er på skolen så er det riktig å utnytte tiden til læring, om enn med annen undervisning enn klasseromsundervisning. Kanskje dette er et klassisk tilfelle av dårlige spørreundersøkelser. Hva om spørsmålet hadde vært om vi skal legge ned SFO slik det er i dag som mellom 70 % og 95 % benytter seg av? Dagens SFO er jo også allerede lenger utstrakt i tid enn det SV, i første omgang, vil ha i den nye skolehverdagen som Senterpartiet kjemper sånn i mot?

Påstand 8:
”Ved å hjelpe barna med lekser får foreldrene god kunnskap…”
Ja det er riktig, men dessverre viser studier at svært mange foreldre ikke klarer dette, enten på grunn av egen bakgrunn eller rett og slett på grunn av tidsklemma. Senterpartiets utopi er da til direkte skade for de som i utgangspunktet ikke er like ressurssterke. Og vi vet gjennom forskning at den norske skolen er i verdenstoppen i å reprodusere sosial bakgrunn. SV har tro på foreldrenes medvirkning, men vi vil også sette barna først slik at alle får hjelp.

Påstand 9:
”Det er flere lærere som hjelper, ikke lengre skoledag…”
Norge har siden 2004 vært helt i verdenstoppen på lærertetthet. Målt mot Finland er det høyere lærertetthet i Norge allerede i både barneskole og i videregående skole. Det er altså ikke antallet i seg selv som er utslagsgivende, men jobben de gjør. Senterpartiet vil ha full lærerdekning og vil ikke se på innholdet i timene og dermed i skolen. For SVs mening er at om vi skal ha noe nytt inn i skole, ja da må noe annet ut. Så hva skal ut da, i følge Senterpartiet? Det sier Senterpartiet ingenting om. For SV mener at det ikke er mye som kan tas ut av dagens skole, og da vil det være langt viktigere å gjøre den tiden de aller fleste er der til noe bedre enn i dag. Dette er kvalitetsheving. Senterpartiet vil ha kvantitetsheving, for øvrig uten noen dokumentasjon på at det heller virker.

Alt i alt er innlegget fra Senterpartiet i skoledebatten en villfarelse av dimensjoner. Det eneste innlegget dokumenterer er at Senterpartiet i Nord-Trøndelag verken har evne eller vilje til å satse tilstrekkelig på den norske skolen. Senterpartiets angrep viser med all tydelighet at de ikke har økonomisk mot til å satse nok på skolen, og ikke at det er noen ideologisk forskjell. På denne måten salderer Senterpartiet budsjettene med framtidas kunnskapssamfunn.

For SV vil selvfølgelig ha full læredekning og går til valg på klare minstestandarder. Ikke noe annet parti har signalisert dette tydeligere. Og full lærerdekning trenger vi for at alle barna skal bli sett. For det å bli sett er kanskje det viktigste grepet i forhold til tilpasset opplæring. Men SV vil også gjøre mye mer.

Vi vil gi langt flere elever enda bedre muligheter til å lykkes gjennom å bruke den tiden de er i skolen enda mer fornuftig. Og vi vil satse langt mer på praksisretting av undervisning, for i mange fag og for mange elever kan en praktisk tilnærming til læring være mye bedre enn Senterpartiets klasseromsundervisning.

Og SV vil ha tidligere innsats i forhold til de som trenger det. Fordi forebygging er mye bedre og billigere en reparasjon av det som ikke fungerer. Som i Finland for øvrig, hvor innsatsen er omvendt i forhold til det som er tilfellet i den norske skolen i dag hvor vi har lite forebygging i 1. klasse og mye reparasjon i 10.

Og ja, SV vil at elevene skal ha sunne kostvaner i skolen og vil på sikt ha skolemåltid slik de aller fleste land vi liker å sammenligne oss med allerede har. For SV vil gi framtida en sjanse, og derfor satser vi på elevene. Sunt kosthold er en grunnleggende faktor for god læring. Og i verdens rikeste land har vi råd til det.

SV vil ha gode og trygge lærere som kan faget sitt og som har tilstrekkelig kontinuerlig faglig oppdatering til å være på høyden med den nyeste kunnskapen. Derfor vil SV satse mye på ytterligere spesialisering av lærerutdanningene og SV vil ha et stort løft for etterutdanning av de som allerede er ansatt i skolen.

Og SV vil at foreldrene og barna skal ha innsyn og medvirkning i skolehverdagen. Ikke som i Finland hvor dette er totalt fraværende. Fordi SV tror at elever i den norske skolen faktisk trives bedre når de har mulighet til å medvirke til egen læring. Det betyr ikke at det ikke skal stilles krav, men at alles stemme skal høres, og ikke undertrykkes. For trivsel skaper læring, mistrivsel skaper frustrasjon.

Og SV vil frigjøre tid til å være barn, og ikke bare kunnskapsprodusenter. For med leksehjelp og kanskje kulturskole og idrettsaktiviteter i skoletida (hvor 70-95 % allerede er i dag) og ikke på kveldene, vil barnets behov for adspredelse etter skoledagen også bli satt i fokus. For det å bli fratatt barndommens lek og opplevelser, ser SV som et stort menneskelig tap.

Trude Holm har vært 30 år i skolen. Det mener SV vi skal respektere og sette pris på. Men dessverre er ikke denne solide erfaringen brukt mye når det kommer til innhold og forståelse av virkeligheten, og ikke minst andre partiers politikk. På de områdene så scorer Senterpartiets Trude Holm svært lavt.

Men valget i 2009 er ditt. Vil du gi din stemme til partiet som kun klarer å forsøke å sverte andres politikk med usakeligheter og usannheter, eller vil du gi din stemme til partiet som vil gi dine barn alle muligheter til å lykkes.

 Jeg vet hva jeg vil for mine barn. Og det er du som bestemmer.

Rune Hegge
Stortingskandidat
Nord-Trøndelag SV

Den jobben førskolelærere og lærere gjør hver dag er helt avgjørende for hvert enkelt barn, og for å skape et samfunn der alle får like muligheter. Når jeg besøker skoler og møter lærere, får jeg én tydelig beskjed fra lærerne: de ønsker seg mer tid til undervisning og oppfølging av hver enkelt elev. Mye tid går bort til andre ting, enten det er å løse sosiale utfordringer og konflikter mellom elevene eller at alt for mye tid går bort til papirarbeid og stadige målinger av alle gode ideer. Disse problemene skal vi løse, og vi må sikre flere lærere i skolen som bruker mesteparten av sin tid i klasserommet sammen med barna dine.

SV tror på forskingen som viser at det viktigste for å skape en god skole er å ha nok flinke lærere. Flere lærere gir mer tid til hvert barn og mer tid til undervisning. Flere lærere i skolen gir også mulighet til at flere kan få tatt etterlengtet videreutdanning. Og med mer utdanning sikrer vi oss også flinkere lærere som er tilpasset framtidas skole. En skole som skal skapes av kunnskap og ikke på grunnlag av nye eksperimenter.

Under den rødgrønne regjeringen har det kommet til rundt 4000 nye lærere i den norske skolen. Men på mange skoler er det fortsatt store elevgrupper og krevende for læreren å tilpasse opplæringen til hver elev. Derfor vil SV i neste periode innføre en minstestandard for antall lærere på norske skoler. Hver skole skal minst ha en lærer per 15 elever på 1. til 4. trinn, og minst en lærer per 20 elever fra 5. til 10. trinn. Skolene skal stå fritt til å organisere gruppestørrelser i hver time, men lærertettheten skal fortsatt være like høy. Dersom elevtallet på skolen øker, skal også ressursene økes deretter.

Det er på tide å la skolene og lærerne gjøre jobben sin framfor å sette i gang nye eksperimenter. SV vil derfor i neste periode satse på det vi vet virker: Flere gode lærere og mer tid til undervisning. Derfor vil SVs hovedinnsats i de neste årene både være mot styrking av skoledagen og økning i antallet lærere i skolen. For det er kun på denne måten vi kan bygge framtidas kunnskapssamfunn der alle barn får like muligheter til å lykkes. For SV er fornøyd med det vi har klart å få til, men vi er utålmodige og vil mye mer.

Derfor er det viktig at du velger SVs skolepolitikk i valget 14. september. For det er ditt valg!

Rune Hegge
Stortingskandidat
Nord-Trøndelag SV

Jeg har jobbet med studenter i snart 20 år, og det Ola Kristian går gjennom nå er noe av det som kan være aller mest irriterende. Øvelsen med å finne ut når et fag undervises, hvilket pensum det har og andre viktige beskjeder om ditt og datt. Og ikke bare for ett fag. For et studium består gjerne av 8 emner på 7,5 studiepoeng hver. Og alle disse fagene skal ha undervisning som ikke kolliderer med hverandre.

Jeg kunne skrevet en avhandling her om den timeplanleggingen som ligger til grunn ved et universitet. I mange år var dette en av mine beskjeftigelser. men jeg skal gå litt ut over dette. Jeg skal snakke om studenten som kanskje kombinerer to studier. Og for ikke å glemme utfordringen helt, om Ola Kristian som skal være student ved både NTNU og HiNT.

NTNU har alene 150 ulike studieprogrammer og over 3000 emner. Alle skal ha undervisning som aller helst ikke skulle kollidert med noen andre. HiNT har 25 grunnstudier og absolutt ikke 3000 emner, men det er mange i hvertfall. Så å unngå undervisningskollisjoner er jo umulig. Da blir øvelsen ved lærestedene å klare å skadebegrense innenfor egen institusjon, noe som kunne inngått i den avhandlingen jeg nevnte over.

Men Ola Kristian da? Han skal ta studier ved to institusjoner og skal orientere seg om undervisningen nå! For på mandag starter skolen. Og å skaffe seg oversikt over undervisningstider gjør man på de ulike institusjonene. Gjerne ved å ringe. Det er gjort forsøk med elektronisk timeplan på flere læresteder, og dette har man delvis lykkes med. Men ikke fullt ut. Å koble sammen timeplaner mellom flere institusjoner tror jeg ingen har forsøkt ennå, men tanken er jo besnærende.

Men likevel. Ola har et reelt informasjonsbehov. Og selv om han er blant de relativt få som tar studier ved to læresteder samtidig, så kunne det vært gjort noe for å finne det ut. Jeg skulle selvfølgelig hatt lyst til å si at det er jo innmari bra at vi har mennesker på den andre siden av telefonlinjen, men den oppgaven blir litt uoverkommelig. Derfor er det kanskje behov for en samordning av timeplanene.

Men inntil noen tar det initiativet, så må nok Ola Kristian og andre i hans situasjon ta en telefon og finne den ene personen som kan levere det de trenger. Jeg setter selv stor pris på studenter som ringer jeg meg, selv om ikke undervisningsplanlegging lenger er mitt bord. Men det finnes mange som meg på universiteter og høgskoler. Så dessverre må nok mitt råd være… ta en telefon og be om hjelp.

Mange snakker om kunnskapssamfunnet som om det er noe abstrakt og som ikke er skapt ennå, men som ung student er det ikke noe fremtidig over det. Det er dagen i dag (eller nesten i hvert fall) vi snakker om, og framtiden din starter kanskje allerede 17. august når de fleste læresteder har semesterstart. Det er kanskje i dette perspektivet du ser framtida, og det er i dette perspektivet jeg kanskje møter deg første skoledag.

For selv har jeg som opptaksleder møtt studenter i snart 20 år ved NTNU og HiST. Og jeg skal også i år være der for å gi deg en minneverdig opplevelse om du er en av de som møter opp til semesterstart i Erkebispegården i Trondheim. Om du ikke skal akkurat dit, så skal du vite at det er mange som meg rundt omkring, som brenner for både gamle og nye studenter.

Men som student er det også mye du skal tenke på. For hverdagen som student kommer ikke av seg selv. Det er lette tider og mer anstrengende tider. Men ikke minst givende tider. Og din hverdag som student er noe du selv skal påvirke gjennom de valg du gjør. Og valget 14. september er kanskje det viktigste i så måte, men dessverre kanskje langt unna dine tanker når du er mer opptatt av å finne ut pensumlitteratur og timeplaner.

Og som student må du huske på at du kanskje bør gi din stemme på forhånd, før du reiser fra foreldre, yngre søsken og ikke minst valgkortet i hjemkommunen din. Det er som regel svært enkelt også. Ta kontakt med den kommunen du bor i, så har de all den informasjonen du trenger. For din stemme teller og din stemme kan være avgjørende for at studentenes situasjon blir forbedret og at du kanskje en dag får en studiefinansiering som er mulig å leve av, uten jobb ved siden av. Og kanskje er du opptatt av studentrabatt på kollektivtransport og flere studentboliger? Ja da har du mange gode grunner til å ha en mening om retningen vi skal gå i Norge. Og om du vil, så kan vi gjerne gå den veien i lag.

Men da må du huske å si tydelig i fra hvilken utdanningspolitikk du ønsker skal være med på å forme framtida. Jeg håper selvfølgelig at du ser at det er SVs politikk som er den beste veien å gå, men det aller viktigste er uansett at du faktisk benytter stemmeretten uavhengig av parti.

For en studentstemme i 2009 kan bety endringer i utdanningspolitikken i løpet av de neste fire årene. De årene du selv kanskje skal være med på å forme framtidas kunnskapssamfunn.

Og om du etter dette blir en av de minst 225.000 forhåndsstemmene, ja da er jeg veldig fornøyd.

Rune Hegge
Stortingskandidat
Nord-Trøndelag SV

Men forståelse og omtanke alene er ikke nok.

For å skape en god nok skole vil SV også fylle den med mer kunnskap, med mer praktisk læring, med lærere som ser hvert enkelt barn, fysisk aktivitet og sunt kosthold. Men for å få til dette må vi endre litt på skolehverdagen. Slik at det blir rom for mer enn i dag innenfor gode og pedagogisk forsvarlige rammer.

Vi må fylle skolen med mer kunnskap og nok lærere

I SVs nye skolehverdag vil ikke SFO lenger vært et lite anerkjent stebarn av en ellers god skolegang. SFO vil være en integrert del av en lengre skoledag. En skoledag som allerede over 90 % av dagens norske 1. og 2. klassinger benytter seg av. For det er allerede såpass mange som benytter de tilbudene SFO innebærer. Forskjellen er at i dagens skole, med stebarnet SFO, så er det stort sett et rent oppbevaringstilbud som tilbys, og ikke noe særlig pedagogisk innhold.

For folk flest blir dette både billigere og bedre

Med et sterkt SV vil vi få en skoledag som strekker seg lenger i tid enn dagens skoledag. Men skoledagen vil altså også innbefatte store deler av den tiden som det i dag betales ekstra for i SFO. Og denne tiden vil brukes til leksehjelp, praktisk læring, kulturskole og andre estetiske fag, fysisk aktivitet og ikke minst sunt kosthold. Gjerne i samarbeid med lag og organisasjoner i nærmiljøet, men ikke nødvendigvis.

Slik at alle skal få like sjanser til å lykkes

For det skal ikke være slik at det kun er de med aller mest penger eller mest andre ressurser som kan benytte seg fullt ut av tilbudene i den norske skolen. For framtidens lille Einstein trenger ikke komme fra en velhavende familie. Det er ingen dokumenterte sammenhenger mellom lommeboka til foreldrene og barnets reelle potensiale. Men det er sammenheng mellom barnets muligheter og foreldrenes sosiale status. Derfor vil SV gi alle barn like sjanser til å lykkes og vil satse ekstra på å gi alle barn like muligheter.

Det er derfor SV framtidige skolehverdag må få en sjanse til å lykkes. Slik at vi kan gi mere og bedre kunnskap til alle barn, uansett foreldrenes bakgrunn.

Men det er ditt valg. Og på sikt dine barns.

Rune Hegge
Stortingskandidat
Nord-Trøndelag SV

Men hvorfor hører vi så lite fra elevene? Eller vi får jo en god del informasjon. Vi vet at mange slutter før de fullfører. Vi vet at mange har behov for tilpasninger. Jeg vet at mange elever støtter meg i mitt syn på at skolen skal være gratis, men igjen er dette ofte analyser sett utenfra. Jeg savner personlig at vi snart tar elevene enda mer med og lytter til hvor deres sko klemmer og trykker. Lytter til de behovene og følelsene de har. Og ikke minst gjør noe med det.

For vi har i dag elevorganisasjoner, vi har elevråd på skolene og vi har engasjerte enkeltelever. Men jeg klarer ikke å se at vi har klart å lage gode nok arenaer for at elevene skal kunne påvirke retningen på skolen. Ja elevene vet også at det er behov for fagkunnskap når strategier skal utarbeides, men om de hadde fått være med på å påvirke mye tydeligere hvordan strategiene skal settes ut i livet, ja da tror jeg vi hadde fått mye mer igjen for endringene også. Og jeg vet at det er mange som uttaler seg, men klarer vi å la rådene få gjennomslag? Klarer vi å la samfunnests prestisje ligge et lite øyeblikk og faktisk forsøke noe av det elevene selv tror nytter?

For ungdommene i skolen har utrolig mye å fare med og de er virkelig verd å lytte til. Jeg vil i hvert fall lytte, og om du som leser dette har noe du vil ta opp, ja du er kanskje elev i skolen selv,  ja da er det bare å si i fra. Jeg skal svare jeg, så godt jeg kan. Jeg sitter selv i skoleutvalget på Ole Vig videregående skole, som er den største videregående skolen i Nord-Trøndelag, og jeg arbeider en god del med fylkestingssakene som kommer opp.  Og om jeg kan få lov til å bli ungdommens talerør, ja da blir jeg virkelig fornøyd.

For jeg tar også elevene på alvor!

Knapphetsgode?
I dagens Norge er utdanning på høgskoler og universiteter et knapphetsgode. Det er rett og slett ikke plass til alle i herberget. Jeg mener personlig at dette er et feilspor og at mange flotte ungdommer på denne måten ikke får realisert sitt eget potensiale. Men inntil vi endrer på eller fjerner knapphetsfilosofien, så må jeg som offentlig tjenestemann også forvalte godet innenfor rammene av de budsjetter staten gir.

Evaluering av kunnskap, ikke for kunnskap
Og inntakskvaliteten i dette, er det kvalitative grunnlaget som vi legger til grunn for å rangere de som søker utdanning. De aller fleste kjenner dette som karakterer. En tallfestet individuell bedømmelse av hva en elev har lært av nyttig, og i enkelte tilfeller kanskje også litt unyttig, kunnskap i sin tid i videregående skole.

Men er karakterene fra videregående skole den ultimate framskrivingen og forståelsen av den kvaliteten som skal danne grunnlaget for om du skal bli smed eller prest?

Kunstig prøvesituasjon som måleinstrument?
Jeg mener, som politiker, at dette ikke er tilfelle. Karakterene i videregående skole måler i alt for stor grad det bittelille vinduet (i et stort hus) hvor eleven leverer i en kunstig prøvesituasjon. For selv om vi ikke klarer å “se” mer gjennom det vinduet eleven forsøker å vise frem, betyr det jo ikke at det ikke er mer der.

Standpunktkarakteren gir i så måte et mye bedre bilde, men også denne gir ofte et for snevert uttrykk for måling av det som presteres i kunstige situasjoner. For standpunktkarakteren er også i stor grad basert på evalueringer, eller tentamener som mange kjenner det som. Slik lager vi begrensninger i forståelsen av kunnskap og kanskje måler vi da feil?

Fins det andre muligheter?
Men dessverre ser jeg, som offentlig tjenestemann, at det er få veier utenom karakterene i dagens samfunn. For så lenge det er et knapphetsgode med høyere utdanning, så er det behov for utvelgelse. Jeg trenger ikke være enig i utvelgelsessamfunnet, men jeg må i stor grad følge retningslinjene inntil de er endret.

Men jobben min fremover, både som politiker og offentlig tjenestemann, vil være å finne en løsning på utvelgelsesproblematikken slik at langt flere får innpass og muligheter til å prøve seg innen de fagfelt hvor de er motiverte og inderlig ønsker å bidra. Og så må vi løse floken med karakterer som egentlig bare er en internregulering og sortering mellom, på mange områder, svært dyktige ungdommer.

La flere få muligheten til å lykkes!
Elever og studenter som kanskje alle ville ha lyktes i det de valgte, om de hadde fått sjansen. For eksemplene på ekstremt dyktige mennesker som ikke direkte var de aller flinkeste, målt i karakterer på skolen, er mange. Vår jobb er å la fremtidas Obama’er og Einstein’er få muligheten til å finne seg selv og sette sin kunnskap inn i et større perspektiv.

Da vil vi i Norge klare å bygge fremtida, i dag!

Og på Aglo har de fellessamling i starten av dagen, der arbeider de med teori i perioden før lunsj, de har fellessamling med skolemåltid midt på dagen hvor sosialisering er et viktig element, de har lagt fysisk aktivitet til perioden midt på dagen og på slutten så legger de inn de praksisrettede fagene.

Og på Aglo har de en utvidet skoledag hvor de legger inn elementer av pedagogikk og assistanse i det vi andre kjenner som oppbevaringen i SFO. Og på Aglo så legger de til rette for virkelig tilpasset opplæring. Det er rett og slett et sted hvor alle blir sett. De ulike elevene kategoriseres ikke nødvendigvis i sterke og svake, men på Aglo anerkjenner de at alle som er der har forkjellig utgangspunkt for å lykkes og at ingen nødvendigvis er nødt til å gå samme vei for å nå målet.

“Men ressursmessig så må da Aglo ha en voldsomt mye større innsats enn den offentlige skolen…,” trodde jeg. Men dessverre må jeg skuffe de som ensidig tror at en privat skole er dyrere eller har dårligere rammevilkår enn den offentlige. Eller, for noen skoler er det kanskje slik, men altså ikke på Aglo.

For Aglo har i utgangspunktet en finansiering på 85 % av den offentlige skolen. I tillegg til dette har Aglo en del pålagte begrensninger som ytterligere reduserer den reelle finansieringen. Aglo presenterte omtrentlige tall for reell finansiering som var i størrelsesorden 50 – 60 %, uten at jeg har sett ordentlig dokumentasjon på dette. Men jeg har heller ingen grunn til å mistro det.

“Men hva med de ansatte da? Da må jo de ha vesentlig lavere lønn eller dårligere arbeidsvilkår?” Tenkte jeg umiddelbart. Dessverre må jeg også skuffe noen av de sterkeste kritikerne der også. Ja det er sikkert utfordringer, men alt i alt har jeg fått inntrykk av at de ansatte er fornøyde og de har stort sett like rammevilkår som ansatte i offentlig skole.

“Men for at det skal være mulig å få til dette må noen tape. Noen må “betale” regningen for alt dette,” var jo den neste naturlige antagelsen. Og om eier ikke betaler, om de ansatte ikke betaler, ja da må det være eleven som betaler i forma av dårligere kvalitet på undervisningen. Og dette burde jo da være lett å se på kvaliteten som kommer ut. Trodde jeg. Men på Aglo har de en langt høyere gjennomføringsgrad i videregående skolenivået, de har ikke “mistet” en eneste elev i grunnskolen (selv om stort sett alle elevene der i utgangspunktet var “mistet” i den offentlige skolen). Og elevene selv føler stor mestring og trivsel.

Da står vi igjen med tre enkle spørsmål… hvorfor, hvorfor, hvorfor? Hvorfor er det slik? Hvorfor blir ikke elevenes problemer forsterket? Hvorfor kan ikke den offentlige skolen også gjøre dette?Privat drift i seg selv er ingen realitetsforskjell, det handler i utgangspunktet kun om eierskap. Er elevene og de ansatte så forskjellige fra sine “partnere” i den offentlige skolen? Ja, kanskje det er noe å hente her. Kanskje motivasjon er viktig både blant elever og ansatte. Strekker man seg ikke lenger når man har lyst til å lære og lyst til å undervise? Selv tror jeg kanskje at det er innholdet i skoledagen som er det viktigste, og Aglo har satt SVs skolepolitikk på mange områder ut i praksis. Og her tror jeg det er mye å hente. Sammen med motiverte elever og en effektiv organisasjon.

Og det Aglo gjør må vi lære av nå. For vi har ikke tid til å vente. For alt Aglo gjør kan implementeres i den offentlige skolen, om det er vilje til å finne løsninger og dersom flere slutter å ri politiske kjepphester. Da må vi ikke la politikk ødelegge for elevene. Den motivasjonen Aglos lærere har, bør være den samme motivasjonen som vi finner i den offentlige skolen. Og om driftsformen som Aglo har valgt gir en mer effektiv drift rent økonomisk enn den offentlige, ja da må vi lære av det.

Men skal vi klare å lære av Aglo, må vi tørre å spørre og ikke automatisk anta at den private skolen i seg selv er hovedmotstanderen for SV-skolen. For “dessverre” er nok den skolen i Norge som ligger nærmest opp til SV-skolen i 2009 en privat skole. Og nå er tiden absolutt inne for å lære mer.